Ålesund

Alt trenger ikke å handle om noe spesielt eller være ment som underholdning, undervisning eller provokasjon på ulike nivåer. Noen vil kanskje oppfatte dette som en provokasjon, og det er det ikke noe jeg verken ønsker eller kan gjøre noe med. Jeg kan bare sitere Mr.T og si: "I pity the fool..."

Jeg har vært noen dager i Ålesund, og som jeg skrev i en epost for bare noen minutter siden - Gud hjelpe meg for en perfekt liten by det stedet er. Jeg får aldri nok. For det første er det helt uvirkelig vakkert der. Jeg kom gående over Hellebroa i går da jeg lot blikket vandre litt høyere enn jeg vanligvis gjør. Opplevelsen av å stå så og si i sjøen, midt i sentrum i en mellomstor norsk by og se rett inn i fjellveggen er veldig spesielt, det hadde aldri slått meg før jeg stod der ved siden av Arbeideren og glante. Jeg studerte Fjellstua, øverst på Aksla, i så klart høstvær at selv mitt over middels tilfelle av Peters anomali fortonte seg som et mildt tilfelle av morgenmysing. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, så den ut som Soria Moria. Nå har det seg slik at Fjellstua i motsetning til nevnte eventyrslott i høy grad er oppnåelig, det er bare å kjøre dit, men fra mitt egentlige ståsted, ikke i Ålesund sentrum, men på Blindern/Grønland i Oslo virker den veldig langt borte.

Selvfølgelig er ikke alt som det skal være i Ålesund heller. Jeg setter stor pris på en konsert en gang i blant. Jeg liker idéen, eller vissheten, om at jeg kan gå ut døra mi hjemme og i løpet av 20 minutter kan jeg gå inn døra et sted der det skal spiller rock eller slektninger av rock. Jeg setter også stor pris på den samme vissheten når det kommer til å se film på Cinemateket, debatter, litteratur-arrangementer og andre ting som faller inn under et mer eller mindre vidt kulturbegrep. Ålesund tilbyr ikke disse mulighetene. I et nettintervju med de ekstremt aktuelle 120 Days fra Kristiansund var en av dem som stilte spørsmål til dem sannsyligvis ålesunder: "Når dere er ferdig med turneen i USA, har dere da planer om en aldri så liten turne i Norge? Var på en konsert med dere på kongens bar i ålesund og det var faen meg det råeste jeg har opplevd i musikkdøde ålesund. skjønner om dere ikke kommer dit igjen, men ellers i norge da? :-) Hilsen en som er på vei ut for å kjøpe plata!Innsendt av: Peder" Bortsett fra at Peder er litt ustø i bruken sin av stor bokstav, er innlegget hans utrolig presist. Det skjer nemlig ikke en dritt for folk mellom 15 og 45 i Ålesund. Hvis du ikke er opptatt av Idol eller Idol-relaterte ting, danseband, voksenartister som Bjørn Eidsvåg eller "shows" à la S-M-XL eller Kristine Hope, fremstår Ålesund like kulturelt visjonær som Kina fra midten av 1960-årene. Mange vil innvende at skjønnheten i Ålesund i stor grad er overfladisk og lite interessant. De mange flotte husene er ikke annet enn fasader, og bak dem bor det nesten ikke mennesker. Jeg er delvis enig. Det er kjedelig å gå rundt i en vakker by uten at du treffer mennesker, og de du treffer er enten i dress på vei til et møte, skole-elever på vei hjem eller eldre som er ute og går fordi de har friske nok bein og tid til å gjøre det. Jeg er også relativt frisk til beins, og det er først og fremst naturen rundt jeg savner å kunne bruke. Jeg var på Sukkertoppen, byfjellet i vest, på mandag. Da jeg kom til toppen peip vinden i ørene mine, og selv der oppe, 314 meter over havet, luktet det hav. Bedre blir det rett og slett ikke. Nærmest kommer en fjelltur litt lenger øst eller sørøst. Mulighetene for fotturer i fjellene rundt Ålesund er utallige, og der det ikke lukter sjø, lukter det lyng, myr, vann og stein.

Slik er det ikke i Oslo. På den annen side finnes det ikke andre byer i Norge som kan tilby byturer til fots som kan vare i timesvis, og det setter jeg like stor pris på som frisk luft, sjø og lyng. Du kan starte ved foten av Ekebergåsen, gå gjennom Gamlebyen, over Grønland og Tøyen, Sofienberg, Grünerløkka, bort til Alexander Kiellands plass, over til Bislett, videre til Majorstua, Briskeby, Frogner, Bygdø Allé til Drammensveien, Vika, over Aker Brygge, gjennom sentrum over Grønland igjen og ende opp der du startet for en halv dag siden. Underveis, uansett når på døgnet, vil du treffe mennesker, se ting som er mer interessante enn det som går på TV2 akkurat når du er ute og går, og du vil måtte la skoene som du har brukt hvile i minst tre døgn. Å gå fra Steinvågbakken til Klipra tar kanskje 25 minutter, og det eneste som kommer til å skje underveis er at du blir våt og kanskje får skarpe blikk fra folk som burde passe sine egne saker og ikke lure på hvem alt og alle er.

Det er derfor er det deilig å komme tilbake til Oslo etter lengre opphold i verdens vakreste by; det er tross alt her jeg har det aller meste av venner og kjente - for ikke snakke om rutiner og vaner. Jeg lever livet mitt her, men det er engang slik at det er i Ålesund jeg hører hjemme. Slik har det alltid vært, og nå, etter flere år utenbys uten bedring, eller forandring er kanskje bedre å si, er jeg i ferd med å erkjenne for alvor at slik kommer det til å forbli også. Jeg vet bare ikke om jeg skal ta konsekvensen av det.

Break it up, guys

Jeg har, som tyskeren sier, latt meg klippe. Jeg bestilte lærlingtime hos Nikita i Hegdehaugsveien på vei hjem i går, og gledet meg til å bli dullet med en times tid - lærlingene bruker litt lengre tid enn vanlig - fra klokka tolv i dag. Oddbjørn, som hadde fri frem til 15.00 ble med på gåturen gjennom byen. Lite ante vi da vi begynte å gå at jeg, som er sykelig opptatt av å komme tidsnok til saker og ting, kom til å komme noen minutter for seint.

Jeg kikka på klokka da vi gikk over veien ved Berthel O. Steen/Slottsparken, konstaterte at jeg hadde beregna løpet perfekt i forhold til frisørtimen og nikket anerkjennende til meg selv. Da vi kom opp til 7Eleven ble den perfekte timingen imidlertid forpurret. En fyr med brusbil holdt på å bære inn brus-forsyninger til butikken, men da vi nærmet oss ble han verbalt angrepet av et bud fra Tom's*. Budet var jugoslav/tyrker, noe slikt, og kjeftet og smalt og gestikulerte fordi han mente at brusbilen hindret han i å gjøre jobben sin. "Du skal flytte bilen din!" skrek han mens han hyttet med neven til brusmannen. Brusmannen på sin side brølte at det ikke kom på tale. Han ville være ferdig om to minutter hvis han bare fikk jobbe i fred.

Det var skikkelig ampert, og ingen av dem så ut til å ville gi seg. Vi ble stående og avvente litt, og da jeg skulle til å si til Oddbjørn at jeg måtte gå hvis jeg skulle oppfylle forpliktelsene mine overfor Nikita, ga budbilsjåføren brusmannen en skikkelig dytt slik at han mistet balansen og ramla bakover på lasterampen på bilen sin. Da han kom seg på beina, svarte han med å dytte igjen, og tyrkeren gikk i asfalten.

Oddbjørn gikk mellom dem, og vi prøvde å roe ned hver vår mann. I sånn cirka sju sekunder så det ut som om vi var kandidater til Nobels fredspris, (Er det noen som vil ha den, forresten, etter alt rotet på Fredssenteret?) men så braket de to sammen igjen. Denne gangen ramlet de begge overende, og brusmannen trykte trynet til budbilsjåføren i rennesteinen. Oddbjørn bykste til og prøvde å skille dem, og jeg gjorde et spedt forsøk på å hjelpe. På dette tidspunktet hadde også hun som jobba på 7Eleven kommet ut og begynt å kjefte. At hun mente at det var flaut og pinlig at voksne folk kunne oppføre seg på denne måten, så ikke ut til å plage de to kamphanene i særlig stor grad. De fortsatte å bruke munn og hylte at "Nei, jeg flytter ikke bilen, din kødd. Jeg er ferdig om to minutter, la meg få gjøre jobben min." og "Du skal flytte bilen, jeg får ikke gjort jobben min!" Dama fra butikken fortsatte å kjefte, og jeg begynte å kjefte på tyrkeren. Han gav meg Blikket, og jeg var rimelig sikker på at han kom til å lande neven sin på nesen min, så jeg trakk meg litt unna. Det var i grunnen det.

Jeg trakk opp på Nikita og fikk meg ny sveis av en nervøs frisørlærling som sa Oi! da hun hadde klipt to klipp. Det første kuttet håret mitt, det andre kuttet fingeren hennes. Den dårlige starten til tross, synes jeg at jeg ser ok ut, men som jeg har hevdet etterpå; hun så såpass bra ut og hadde et så vinnende vesen at hun sannsynligvis kunne ha klipt måne på meg uten at jeg hadde reagert særlig negativt.

*Før noen kommenterer det, jeg er fullstendig innforstått med at Tom's egentlig er galt - det skal være Toms. Vær trygg på at det svir i øynene og verker i fingrene etter å ha skrevet Tom's Transport & Budbilservice slik Tom sjøl vil ha det.

Ukens litt forsinkede musikktips

Det er rart med bølger, ikke sånne av vann, som i og for seg er fascinerende også, jeg tenker på trendbølger. Nesten alle, enten de vil det eller ikke, hiver seg fra tid til annen på slike bølger. Det være seg Johnny Cash-bølga som startet tidlig på nitti-tallet med den første American- utgivelsen hans, og som toppet seg da han døde for et par år siden, eller bølga som dreide seg om skinnjakker med trykk på og den som fører til at store deler av Oslos menn mellom 22 og 32 ser ut som svenske bartendere med hang til "rock 'n' roll". Kunsten med disse bølgene er å hive seg på riktige bølger, og gjerne før altfor mange ser at det er muligheter for at det skal bli en bølge. Selv har jeg både surfa triumferende på toppen av bølgen og drukna langt fra land. En gang - da jeg kjøpte hvite sko som var ment å dekorere, eller customize om du vil, med tusj - satt jeg på land og tok av meg de slitte, skitne skoene mine da bølga, med Per Sundnes brekende på toppen, kom og skylte meg langt opp på land. I kjølvannet av de kommersielt svært suksessfulle biografiske filmene om Ray Charles og Johnny Cash i henholdsvis Ray og Walk the Line, planlegges det en film om ikke like profilerte Dusty Springfield. Det ryktes at hovedrollen skal spilles av Oscar-vinneren Charlize Theron og verdens vakreste britiske menneske, Kate Moss skal visstnok spille en av Dustys kjærester. Ang "Brokeback Mountain" Lee skal ha regien, og avanserer dermed fra ekstrem male bonding i naturskjønne Wyoming til søt, lesbisk musikk i skitne urbane miljøer. Filmen skal ta for seg livet til Dusty på 1960-tallet frem til innspillingen og utgivelsen av albumet Dusty in Memphis fra 1969. Med så store navn både på skuespiller- og regi-siden, kommer filmen utvilsomt til å få en god del oppmerksomhet, og kanskje vi kan håpe på en liten Dusty Springfield-bølge slik at folk kan få øynene opp for andre låter enn Son of a Preacher Man, som "takket være" soundtracket til Pulp Fiction vel er den av hennes låter som flest kjenner til? Kast deg Dusty-bølga før den er her, og start gjerne med å begynne der filmen slutter og kjøp Dusty in Memphis. Dusty Springfield fra Nord-London - please la henne ha vært Tottenham-supporter - er noe så sjeldent som en soul-gudinne oppvokst på crumpets og litervis med melkeskjendet te. Forutsetningene hennes for å bli soulsanger av høyt kaliber var mildt sagt merkelige som hvit og engelsk, såpass rasestereotyp må det være lov å være, men i motsetning til Breke-Joss Stone står hun ikke tilbake for noen andre i sjangeren. På grunn av hudfargen er det lett å trekke sammenligninger med Elvis, men også fordi de begge hadde som sin kanskje fremste kvalitet en helt avsindig evne til å tolke og hadde nær sagt virkeliggjøre enhver låt. Dusty in Springfield er en ekstremt rolig plate, så hvis du er ute etter noe å svinge deg til, er dette et nesten like dårlig valg som det Kjell Alrich Schumann traff (sic) da han valgte å bli med David Toska til Stavanger. Lyden. Lyden er det jeg kanskje liker best med Dusty in Memphis. Verdens beste produsenter kan drive på i hundre år, men lyden av velproduserte plater fra seint 60-tall er det ikke mulig å kopiere, den er litt ullen på en måte, men den klør ikke. De som lager lyden, bandet, er eksemplariske. Visstnok det beste Memphis hadde å by på den gangen, og spesielt bassisten Tommy Cogbill er helt avsindig bra. I tillegg bidrar The Sweet Inspirations, med halve slekta til Whitney Houston og en CV som inkluderer blant andre Aretha Franklin og Elvis, med uovertruffen koring. Med et slikt utgangspunkt - soulgudinne med hvit hud også andre steder enn under beina og i håndflatene, Memphis' beste studiomusikere, legendariske kordamer og perfekt lyd - kunne denne plata innholdt No Woman, No Cry x12 og det hadde nok holdt til terningkast fire. Heldigvis hadde man helt andre planer, og låtene som Dusty Springfield har valgt seg er et gullkantet knippe. Den eneste som irriterer meg er allerede nevnt, men hadde det ikke vært for at Son of a Preacher Man har blitt ihjelspilt i alle mulige og umulige sammenhenger, ville jeg tålt den også.

Det blir egentlig litt feil å snakke om høydepunkter her, men noen låter stikker seg etter min mening ut. Ekteparet Gerry Goffin/Carole King har skrevet flere av låtene, og spesielt So Much Love og Don't Forget About Me er deilige og drivende. Sistnevnte er kanskje det nærmeste en kommer en stomper på plata. I motsatt ende av skalaen når det gjelder denne plata er den beint ut rystende I Don't Want to Hear It Anymore. Den handler egentlig om hvor begredelig menneskerasen kan være i all sin selvopptatthet, og selv om de fleste nok fra tid til annen befinner seg blant svina Dusty synger om, er det veldig lett å identifisere seg med hoved-personen i låten. Litt på samme måte som at de fleste blir fattige og rammet av en umiddelbar følelse av håpløshet når de hører Elvis synge In the Ghetto.

Hvis du er av dem som ikke har kjøpt plata til Elvira Nicolaisen, men har tenkt på det, foreslår jeg at du dropper det og heller kjøper Dusty in Memphis. Ikke bare gjør du en mye bedre handel, du gir deg selv sjansen til å hive deg på en bølge som forhåpentligvis vil nå tsunami-dimensjoner i løpet av 2007.

Nytt utseende

Det er ikke bare anders-sier som har nytt utseende. Anders sjøl, altså jeg, har fiksa på fasaden. De nye brillene ble henta i dag, og siden jeg har sagt at jeg skulle legge ut et bilde, kommer det. Jeg er ekstremt lite flink til å ta selvportrett, men her er det beste, i alle fall det med mest, eh, karakter. Ingen kommer noensinne til å få seg meg med mer stoneraktig ansikt - både fordi jeg forbinder eksotisk røyk med det hippier, collegegutter på film og annet pakk som jeg ikke vil ha noe med å gjøre i det hele tatt og fordi jeg aldri har, eller kommer til å være, i stand til å gjennomføre "trekke ned"-bevegelsen. Slik ser det altså ut når en lite fotogen fotograf tar selvportrett med nye briller. Legg også merke til den splitter nye Shit City-tskjorta mi. De er Norges beste country-rockband. www.myspace.com/shitcity

Ny giv

Hvis du ikke er fargeblind eller vanlig blind, vil du nok legge merke til at favoritt-nettstedet ditt har fått nytt utseende. Grunnen til det, er at jeg ved hjelp av gode venner fant ut av det lille avsnitt-problemet mitt, og i et anfall av vill begeistring bestemte jeg meg for å sprøyte litt cyber-botox i trynet på Anders sier. Jeg gidder ikke å redigere alle tidligere poster, men fra nå av blir det gode tider for dem som er fans av orden, oversikt og lesevennlighet her, og slapp helt av; selv om utseendet er nytt, vil innholdet fortsatt være det samme - altså 100% gjennomsnittlig interessant. Følg med allerede i morra for mer snadder, kanskje til og med et bilde! Wow!

Musikktips

Fransk pop og rock er, tror jeg, heldigvis noe vi ikke blir eksponert for så veldig mye. Phoenix har riktignok satt sitt preg på de siste norske sommerferiene, Vanessa Paradis hadde en megagigahit en gang på åtti-tallet og i siste halvdel av nitti-tallet traff franskmenn spikeren midt på skolten med den elektroniske musikken de sendte ut over Europa. Utenom det, har franskmenn stort sett holdt seg for seg selv. Jeg mistenker denne isolasjonen å være ufrivillig, men det er nå en gang slik at verden stort sett ikke kan fordra froskespiserne, og dermed ikke vil la seg påvirke av dem. Dette igjen, bidrar til at den fransken folk flest kan, er tullefransk, men språket deres er overraskende vanskelig å herme etter, så kvaliteten blir ikke i nærheten av den tulle-engelsken som små barn, store barn og veldig mange ikke-engelsktalende artister fremfører. For eksempel er teksten i Trond-Viggos sang om Hjalmar langt mer troverdig fremført enn de fleste både Abba- og St.Thomas-låter. Jeg kan tenke meg at for en franskmann, høres jeg veldig ut som Agnetha Fältskog når jeg går rundt og småsynger mens jeg hører på Serge Gainsbourg.

Histoire de Melody Nelson kom ut i 1971, da Serge Gainsbourg var 43 år. Menn i denne alderen nærmer seg ofte det som kalles midtlivskrisen, og Monsieur Gainsbourg valgte å feire inngangen til en ny livsfase ved å gi ut et album, om en kan kalle platen det siden den klokker inn på behagelige 27 minutter, om sitt begjær for en purung, imaginær pike - Melody Nelson. Nå skjønner jeg som nevnt ikke et kvekk fransk, men i følge det jeg har lest, er det dette som er tema for verket.

Som nevnt er Melody Nelson ikke særlig lang, noe som kler platen veldig godt. Ikke fordi jeg ikke skulle ønske at den ikke var lenger - den kunne godt vart i 27 timer - men fordi sangene henger sammen, og uten å påberope meg noen som helst kunnskap om hvordan klassisk musikk henger sammen, vil jeg driste meg til å kalle dette en liten symfoni, eller opera for den saks skyld. Poenget er at sporene på platen fungerer bedre som én enhet enn som mange enheter. Hva ville for eksempel Valse de Melody vært hvis den ikke ble etterfulgt av Ah! Melody? Ganske mye, når jeg tenker meg om, men disse små trøflene av noen melodier blir uendelig mye bedre når de nytes i forhold til hverandre, og jeg tør ikke tenke på hvordan det ville være å høre dem hvis jeg skjønte hva ordene betyr. Sannsynligvis ville jeg gått inn i en lykke-psykose, umulig å ha med og gjøre, og glisende som en klasse A tosk, så hvis noen av dere som lese dette virkelig vil meg ille, er det bare å sende et franskkurs for nybegynnere i ebook-format.

Jeg har allerede nevnt Ah! Melody. Den er kun 1:47 lang, men så usannsynlig vakker og medrivende at jeg vet om i alle fall én brødre-trio med et voldsomt aldersspenn som brukte store deler av juleferien for fire-fem år siden til å vase rundt i ribbe- og Reinsdyret Rudolf-tåka nynnende på allerede diskutert tullefransk. Nå skal jeg ikke anklage noen for tonedøvhet og manglende klasse hvis de skulle være av den oppfatning at Ah!Melody ikke er høydepunktet på denne plata, for en kan egentlig velge seg hvilket som helst av de sju sporene og komme ut av det på en god måte.
Platen starter og avslutter med relativt lange, episke spor som begge garantert forteller en fascinerende usømmelig historie. De er uvanlig lavmælte, men - unnskyld meg - funky, og høres ut som noe som kunne sevet ut fra et hull i en fransk vegg hvor man serverer brennevin i skitne glass, hvor det lukter piss og pikk og hvor du, i det du setter deg i baren, får øyekontakt med en sliten jazzsangerinne som umiddelbart kommer bort til deg for å tjene en ekstra slant, eller i verste fall få en gratis drink for å holde det nødvendige inntaket ved like. I kontrast til disse står i alle fall Valse de Melody, men til dels også ed andre sporene på plata. Det er mye strykere og andre behageligheter her, og i tillegg til det skitne og slitne, finnes også bittersødme og melankoli, kjepphøy selvtillitt og galskap i musikken - alt formidlet stort sett ved hjelp av gitar og bass.

Nå skal jeg ikke glemme han som tross alt er hovedpersonen her. Ikke mange andre enn Serge Gainsbourg kunne dratt dette lasset. Det har en god del med ansiktet hans å gjøre - mannen så virkelig ut som en fransk karikatur med den digre nesen, posene, nei sekkene, rundt øynene og den ravnsvarte håret, og et mentalt bilde av han med brandy i den ene hånda og en sigarett i den andre mens hans synger, nei grynter og crooner, gjør platen i mye større grad troverdig og lett å like. Med på platen er også Jane Birkin, som i tillegg til å bidra med hvisking, sinnsvak latter og noen få sangstrofer, også har latt seg avbilde på coveret, og siden hun overtok posisjonen som Serge Gainsbourgs hovedinteresse både romantisk og seksuelt etter Brigitte Bardot, er det kanskje hun som også er Melody Nelson?

Avsnitt

Fuck. Når jeg publiserer postene mine, trekker teksten seg sammen, og avsnittene forsvinner. Er det noen som leser dette som har peilig på hvordan jeg kan løse problemet mitt, setter jeg pris på tilbakemelding.

Loppemarked

Jeg var på loppemarked i går, loppis. Det var ikke på eget initiativ, men i og med at jeg hadde selskap fra øverste hylle, kunne jeg ikke dy meg. Dessuten var det en fin anledning til å komme seg ut i frisk luft og nyte Oslo til fots, i perlevær.

Jeg vet ikke om det er slik i andre byer i Norge, men Oslo-folk later til å elske og gå på loppemarked. De aller færreste som besøker loppemarkedene, tenker nok på at de bidrar til at unge håpefulle også det neste året kan spille kornett, klarinett og trombone i det lokale skolekorpset. Det folk er ute etter på loppemarked er å finne den reolen, boka eller det sausnebbet de trenger der og da, og når de først er der, benytter de sjansen til å tuske i seg et pappkrus sur Ali kaffe, et knusktørt kakestykke eller en sprukket wiener i lompe. Loppemarkedet er så norsk og deilig som det bare kan få blitt, et sted der alle koser seg glugg ihjel, ubevisst for en god sak.

De folkene som kommer på loppemarked kan deles inn i ganske grove kategorier.

Foreldre, foresatte og andre som har, eller føler, tilknytning til det laget, korpset eller hva-som-helst som arrangerer loppemarkedet.

HF-studenter og andre med en hang til det alternative, og som liker tanker om gjenbruk og en slags skrudd form for anti-materialisme.

Fattige.

Folk som av andre årsaker ikke er interesserte i å bruke penger, og som ser sitt snitt til å skaffe seg ting de vil ha - gratis eller nesten - på loppemarked.

Disse siste er både triste og det verste avskummet jeg kan forestille meg. I går var det en gosse med diger bart, fett hår og intenst etterbarberingsvann, du kjenner typen, som stod og maste og maste på han som hadde ansvaret for musikk og film på det ene loppemarkedet vi besøkte. Han ville ha en banankasse med filmer for 100 kroner, og han nektet å gi seg. Loppemarked-fyren sa til ham at han ville ha 250, så 200, men i stedet for å bla opp, ble tjukkasen sur og sa "OK, jeg gi deg 100 kr. Har du poser?" og begynte å plukke filmer opp fra kassa. Til slutt ga korps-faren opp, det var jo tross alt ikke han personlig som skulle selge filmene, han ville bare ha en noenlunde anstendig sum slik at barna hans og korpsvennene deres kanskje kan bli påspandert pizza og brus den siste øvingen før jul, eller noe slikt.

Enda verre var hun som sto og blodpruta med noen barn - barn - som solgte smånips. Fem kroner var tydeligvis litt mer enn hun hadde tenkt å spandere. Noe mer enn smertegrensa på tre kroner så ut til å være vanskelig.

Tro meg, jeg har fullforståelse for at folk kan ha det litt trangt økonomisk. Det føles som om jeg har levd på ingenting de siste ti årene selv. Det er selvsagt bare tull og røverprat, jeg har stort sett hatt det relativt godt, noen ganger altfor godt i forhold til hvordan det egentlig burde vært. Hvis det allikevel er slik at en har det skikkelig trangt er loppemarked et fint sted å stikke. Du kan kjøpe en søppelsekk med klær for, la oss si 100 kroner, og nødvendig utstyr som bestikk, kjeler og møbler er mulig å få så billig at de loppemarked-ansvarlige like godt kunne kastet tingene etter folk, men når folk pruter på nips som koster fem kroner og krever kvantumsrabbatt på gamle VHS-filmer, er det ikke synd på dem. Griske, utidige snyltere som ikke skjønner seg på konseptet loppemarked.

Vedder på at de aldri har vært på dugnad heller.