Musikktips

Fransk pop og rock er, tror jeg, heldigvis noe vi ikke blir eksponert for så veldig mye. Phoenix har riktignok satt sitt preg på de siste norske sommerferiene, Vanessa Paradis hadde en megagigahit en gang på åtti-tallet og i siste halvdel av nitti-tallet traff franskmenn spikeren midt på skolten med den elektroniske musikken de sendte ut over Europa. Utenom det, har franskmenn stort sett holdt seg for seg selv. Jeg mistenker denne isolasjonen å være ufrivillig, men det er nå en gang slik at verden stort sett ikke kan fordra froskespiserne, og dermed ikke vil la seg påvirke av dem. Dette igjen, bidrar til at den fransken folk flest kan, er tullefransk, men språket deres er overraskende vanskelig å herme etter, så kvaliteten blir ikke i nærheten av den tulle-engelsken som små barn, store barn og veldig mange ikke-engelsktalende artister fremfører. For eksempel er teksten i Trond-Viggos sang om Hjalmar langt mer troverdig fremført enn de fleste både Abba- og St.Thomas-låter. Jeg kan tenke meg at for en franskmann, høres jeg veldig ut som Agnetha Fältskog når jeg går rundt og småsynger mens jeg hører på Serge Gainsbourg.

Histoire de Melody Nelson kom ut i 1971, da Serge Gainsbourg var 43 år. Menn i denne alderen nærmer seg ofte det som kalles midtlivskrisen, og Monsieur Gainsbourg valgte å feire inngangen til en ny livsfase ved å gi ut et album, om en kan kalle platen det siden den klokker inn på behagelige 27 minutter, om sitt begjær for en purung, imaginær pike - Melody Nelson. Nå skjønner jeg som nevnt ikke et kvekk fransk, men i følge det jeg har lest, er det dette som er tema for verket.

Som nevnt er Melody Nelson ikke særlig lang, noe som kler platen veldig godt. Ikke fordi jeg ikke skulle ønske at den ikke var lenger - den kunne godt vart i 27 timer - men fordi sangene henger sammen, og uten å påberope meg noen som helst kunnskap om hvordan klassisk musikk henger sammen, vil jeg driste meg til å kalle dette en liten symfoni, eller opera for den saks skyld. Poenget er at sporene på platen fungerer bedre som én enhet enn som mange enheter. Hva ville for eksempel Valse de Melody vært hvis den ikke ble etterfulgt av Ah! Melody? Ganske mye, når jeg tenker meg om, men disse små trøflene av noen melodier blir uendelig mye bedre når de nytes i forhold til hverandre, og jeg tør ikke tenke på hvordan det ville være å høre dem hvis jeg skjønte hva ordene betyr. Sannsynligvis ville jeg gått inn i en lykke-psykose, umulig å ha med og gjøre, og glisende som en klasse A tosk, så hvis noen av dere som lese dette virkelig vil meg ille, er det bare å sende et franskkurs for nybegynnere i ebook-format.

Jeg har allerede nevnt Ah! Melody. Den er kun 1:47 lang, men så usannsynlig vakker og medrivende at jeg vet om i alle fall én brødre-trio med et voldsomt aldersspenn som brukte store deler av juleferien for fire-fem år siden til å vase rundt i ribbe- og Reinsdyret Rudolf-tåka nynnende på allerede diskutert tullefransk. Nå skal jeg ikke anklage noen for tonedøvhet og manglende klasse hvis de skulle være av den oppfatning at Ah!Melody ikke er høydepunktet på denne plata, for en kan egentlig velge seg hvilket som helst av de sju sporene og komme ut av det på en god måte.
Platen starter og avslutter med relativt lange, episke spor som begge garantert forteller en fascinerende usømmelig historie. De er uvanlig lavmælte, men - unnskyld meg - funky, og høres ut som noe som kunne sevet ut fra et hull i en fransk vegg hvor man serverer brennevin i skitne glass, hvor det lukter piss og pikk og hvor du, i det du setter deg i baren, får øyekontakt med en sliten jazzsangerinne som umiddelbart kommer bort til deg for å tjene en ekstra slant, eller i verste fall få en gratis drink for å holde det nødvendige inntaket ved like. I kontrast til disse står i alle fall Valse de Melody, men til dels også ed andre sporene på plata. Det er mye strykere og andre behageligheter her, og i tillegg til det skitne og slitne, finnes også bittersødme og melankoli, kjepphøy selvtillitt og galskap i musikken - alt formidlet stort sett ved hjelp av gitar og bass.

Nå skal jeg ikke glemme han som tross alt er hovedpersonen her. Ikke mange andre enn Serge Gainsbourg kunne dratt dette lasset. Det har en god del med ansiktet hans å gjøre - mannen så virkelig ut som en fransk karikatur med den digre nesen, posene, nei sekkene, rundt øynene og den ravnsvarte håret, og et mentalt bilde av han med brandy i den ene hånda og en sigarett i den andre mens hans synger, nei grynter og crooner, gjør platen i mye større grad troverdig og lett å like. Med på platen er også Jane Birkin, som i tillegg til å bidra med hvisking, sinnsvak latter og noen få sangstrofer, også har latt seg avbilde på coveret, og siden hun overtok posisjonen som Serge Gainsbourgs hovedinteresse både romantisk og seksuelt etter Brigitte Bardot, er det kanskje hun som også er Melody Nelson?