Loppemarked

Jeg var på loppemarked i går, loppis. Det var ikke på eget initiativ, men i og med at jeg hadde selskap fra øverste hylle, kunne jeg ikke dy meg. Dessuten var det en fin anledning til å komme seg ut i frisk luft og nyte Oslo til fots, i perlevær.

Jeg vet ikke om det er slik i andre byer i Norge, men Oslo-folk later til å elske og gå på loppemarked. De aller færreste som besøker loppemarkedene, tenker nok på at de bidrar til at unge håpefulle også det neste året kan spille kornett, klarinett og trombone i det lokale skolekorpset. Det folk er ute etter på loppemarked er å finne den reolen, boka eller det sausnebbet de trenger der og da, og når de først er der, benytter de sjansen til å tuske i seg et pappkrus sur Ali kaffe, et knusktørt kakestykke eller en sprukket wiener i lompe. Loppemarkedet er så norsk og deilig som det bare kan få blitt, et sted der alle koser seg glugg ihjel, ubevisst for en god sak.

De folkene som kommer på loppemarked kan deles inn i ganske grove kategorier.

Foreldre, foresatte og andre som har, eller føler, tilknytning til det laget, korpset eller hva-som-helst som arrangerer loppemarkedet.

HF-studenter og andre med en hang til det alternative, og som liker tanker om gjenbruk og en slags skrudd form for anti-materialisme.

Fattige.

Folk som av andre årsaker ikke er interesserte i å bruke penger, og som ser sitt snitt til å skaffe seg ting de vil ha - gratis eller nesten - på loppemarked.

Disse siste er både triste og det verste avskummet jeg kan forestille meg. I går var det en gosse med diger bart, fett hår og intenst etterbarberingsvann, du kjenner typen, som stod og maste og maste på han som hadde ansvaret for musikk og film på det ene loppemarkedet vi besøkte. Han ville ha en banankasse med filmer for 100 kroner, og han nektet å gi seg. Loppemarked-fyren sa til ham at han ville ha 250, så 200, men i stedet for å bla opp, ble tjukkasen sur og sa "OK, jeg gi deg 100 kr. Har du poser?" og begynte å plukke filmer opp fra kassa. Til slutt ga korps-faren opp, det var jo tross alt ikke han personlig som skulle selge filmene, han ville bare ha en noenlunde anstendig sum slik at barna hans og korpsvennene deres kanskje kan bli påspandert pizza og brus den siste øvingen før jul, eller noe slikt.

Enda verre var hun som sto og blodpruta med noen barn - barn - som solgte smånips. Fem kroner var tydeligvis litt mer enn hun hadde tenkt å spandere. Noe mer enn smertegrensa på tre kroner så ut til å være vanskelig.

Tro meg, jeg har fullforståelse for at folk kan ha det litt trangt økonomisk. Det føles som om jeg har levd på ingenting de siste ti årene selv. Det er selvsagt bare tull og røverprat, jeg har stort sett hatt det relativt godt, noen ganger altfor godt i forhold til hvordan det egentlig burde vært. Hvis det allikevel er slik at en har det skikkelig trangt er loppemarked et fint sted å stikke. Du kan kjøpe en søppelsekk med klær for, la oss si 100 kroner, og nødvendig utstyr som bestikk, kjeler og møbler er mulig å få så billig at de loppemarked-ansvarlige like godt kunne kastet tingene etter folk, men når folk pruter på nips som koster fem kroner og krever kvantumsrabbatt på gamle VHS-filmer, er det ikke synd på dem. Griske, utidige snyltere som ikke skjønner seg på konseptet loppemarked.

Vedder på at de aldri har vært på dugnad heller.