Ukens litt forsinkede musikktips

Det er rart med bølger, ikke sånne av vann, som i og for seg er fascinerende også, jeg tenker på trendbølger. Nesten alle, enten de vil det eller ikke, hiver seg fra tid til annen på slike bølger. Det være seg Johnny Cash-bølga som startet tidlig på nitti-tallet med den første American- utgivelsen hans, og som toppet seg da han døde for et par år siden, eller bølga som dreide seg om skinnjakker med trykk på og den som fører til at store deler av Oslos menn mellom 22 og 32 ser ut som svenske bartendere med hang til "rock 'n' roll". Kunsten med disse bølgene er å hive seg på riktige bølger, og gjerne før altfor mange ser at det er muligheter for at det skal bli en bølge. Selv har jeg både surfa triumferende på toppen av bølgen og drukna langt fra land. En gang - da jeg kjøpte hvite sko som var ment å dekorere, eller customize om du vil, med tusj - satt jeg på land og tok av meg de slitte, skitne skoene mine da bølga, med Per Sundnes brekende på toppen, kom og skylte meg langt opp på land. I kjølvannet av de kommersielt svært suksessfulle biografiske filmene om Ray Charles og Johnny Cash i henholdsvis Ray og Walk the Line, planlegges det en film om ikke like profilerte Dusty Springfield. Det ryktes at hovedrollen skal spilles av Oscar-vinneren Charlize Theron og verdens vakreste britiske menneske, Kate Moss skal visstnok spille en av Dustys kjærester. Ang "Brokeback Mountain" Lee skal ha regien, og avanserer dermed fra ekstrem male bonding i naturskjønne Wyoming til søt, lesbisk musikk i skitne urbane miljøer. Filmen skal ta for seg livet til Dusty på 1960-tallet frem til innspillingen og utgivelsen av albumet Dusty in Memphis fra 1969. Med så store navn både på skuespiller- og regi-siden, kommer filmen utvilsomt til å få en god del oppmerksomhet, og kanskje vi kan håpe på en liten Dusty Springfield-bølge slik at folk kan få øynene opp for andre låter enn Son of a Preacher Man, som "takket være" soundtracket til Pulp Fiction vel er den av hennes låter som flest kjenner til? Kast deg Dusty-bølga før den er her, og start gjerne med å begynne der filmen slutter og kjøp Dusty in Memphis. Dusty Springfield fra Nord-London - please la henne ha vært Tottenham-supporter - er noe så sjeldent som en soul-gudinne oppvokst på crumpets og litervis med melkeskjendet te. Forutsetningene hennes for å bli soulsanger av høyt kaliber var mildt sagt merkelige som hvit og engelsk, såpass rasestereotyp må det være lov å være, men i motsetning til Breke-Joss Stone står hun ikke tilbake for noen andre i sjangeren. På grunn av hudfargen er det lett å trekke sammenligninger med Elvis, men også fordi de begge hadde som sin kanskje fremste kvalitet en helt avsindig evne til å tolke og hadde nær sagt virkeliggjøre enhver låt. Dusty in Springfield er en ekstremt rolig plate, så hvis du er ute etter noe å svinge deg til, er dette et nesten like dårlig valg som det Kjell Alrich Schumann traff (sic) da han valgte å bli med David Toska til Stavanger. Lyden. Lyden er det jeg kanskje liker best med Dusty in Memphis. Verdens beste produsenter kan drive på i hundre år, men lyden av velproduserte plater fra seint 60-tall er det ikke mulig å kopiere, den er litt ullen på en måte, men den klør ikke. De som lager lyden, bandet, er eksemplariske. Visstnok det beste Memphis hadde å by på den gangen, og spesielt bassisten Tommy Cogbill er helt avsindig bra. I tillegg bidrar The Sweet Inspirations, med halve slekta til Whitney Houston og en CV som inkluderer blant andre Aretha Franklin og Elvis, med uovertruffen koring. Med et slikt utgangspunkt - soulgudinne med hvit hud også andre steder enn under beina og i håndflatene, Memphis' beste studiomusikere, legendariske kordamer og perfekt lyd - kunne denne plata innholdt No Woman, No Cry x12 og det hadde nok holdt til terningkast fire. Heldigvis hadde man helt andre planer, og låtene som Dusty Springfield har valgt seg er et gullkantet knippe. Den eneste som irriterer meg er allerede nevnt, men hadde det ikke vært for at Son of a Preacher Man har blitt ihjelspilt i alle mulige og umulige sammenhenger, ville jeg tålt den også.

Det blir egentlig litt feil å snakke om høydepunkter her, men noen låter stikker seg etter min mening ut. Ekteparet Gerry Goffin/Carole King har skrevet flere av låtene, og spesielt So Much Love og Don't Forget About Me er deilige og drivende. Sistnevnte er kanskje det nærmeste en kommer en stomper på plata. I motsatt ende av skalaen når det gjelder denne plata er den beint ut rystende I Don't Want to Hear It Anymore. Den handler egentlig om hvor begredelig menneskerasen kan være i all sin selvopptatthet, og selv om de fleste nok fra tid til annen befinner seg blant svina Dusty synger om, er det veldig lett å identifisere seg med hoved-personen i låten. Litt på samme måte som at de fleste blir fattige og rammet av en umiddelbar følelse av håpløshet når de hører Elvis synge In the Ghetto.

Hvis du er av dem som ikke har kjøpt plata til Elvira Nicolaisen, men har tenkt på det, foreslår jeg at du dropper det og heller kjøper Dusty in Memphis. Ikke bare gjør du en mye bedre handel, du gir deg selv sjansen til å hive deg på en bølge som forhåpentligvis vil nå tsunami-dimensjoner i løpet av 2007.