Ålesund

Alt trenger ikke å handle om noe spesielt eller være ment som underholdning, undervisning eller provokasjon på ulike nivåer. Noen vil kanskje oppfatte dette som en provokasjon, og det er det ikke noe jeg verken ønsker eller kan gjøre noe med. Jeg kan bare sitere Mr.T og si: "I pity the fool..."

Jeg har vært noen dager i Ålesund, og som jeg skrev i en epost for bare noen minutter siden - Gud hjelpe meg for en perfekt liten by det stedet er. Jeg får aldri nok. For det første er det helt uvirkelig vakkert der. Jeg kom gående over Hellebroa i går da jeg lot blikket vandre litt høyere enn jeg vanligvis gjør. Opplevelsen av å stå så og si i sjøen, midt i sentrum i en mellomstor norsk by og se rett inn i fjellveggen er veldig spesielt, det hadde aldri slått meg før jeg stod der ved siden av Arbeideren og glante. Jeg studerte Fjellstua, øverst på Aksla, i så klart høstvær at selv mitt over middels tilfelle av Peters anomali fortonte seg som et mildt tilfelle av morgenmysing. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, så den ut som Soria Moria. Nå har det seg slik at Fjellstua i motsetning til nevnte eventyrslott i høy grad er oppnåelig, det er bare å kjøre dit, men fra mitt egentlige ståsted, ikke i Ålesund sentrum, men på Blindern/Grønland i Oslo virker den veldig langt borte.

Selvfølgelig er ikke alt som det skal være i Ålesund heller. Jeg setter stor pris på en konsert en gang i blant. Jeg liker idéen, eller vissheten, om at jeg kan gå ut døra mi hjemme og i løpet av 20 minutter kan jeg gå inn døra et sted der det skal spiller rock eller slektninger av rock. Jeg setter også stor pris på den samme vissheten når det kommer til å se film på Cinemateket, debatter, litteratur-arrangementer og andre ting som faller inn under et mer eller mindre vidt kulturbegrep. Ålesund tilbyr ikke disse mulighetene. I et nettintervju med de ekstremt aktuelle 120 Days fra Kristiansund var en av dem som stilte spørsmål til dem sannsyligvis ålesunder: "Når dere er ferdig med turneen i USA, har dere da planer om en aldri så liten turne i Norge? Var på en konsert med dere på kongens bar i ålesund og det var faen meg det råeste jeg har opplevd i musikkdøde ålesund. skjønner om dere ikke kommer dit igjen, men ellers i norge da? :-) Hilsen en som er på vei ut for å kjøpe plata!Innsendt av: Peder" Bortsett fra at Peder er litt ustø i bruken sin av stor bokstav, er innlegget hans utrolig presist. Det skjer nemlig ikke en dritt for folk mellom 15 og 45 i Ålesund. Hvis du ikke er opptatt av Idol eller Idol-relaterte ting, danseband, voksenartister som Bjørn Eidsvåg eller "shows" à la S-M-XL eller Kristine Hope, fremstår Ålesund like kulturelt visjonær som Kina fra midten av 1960-årene. Mange vil innvende at skjønnheten i Ålesund i stor grad er overfladisk og lite interessant. De mange flotte husene er ikke annet enn fasader, og bak dem bor det nesten ikke mennesker. Jeg er delvis enig. Det er kjedelig å gå rundt i en vakker by uten at du treffer mennesker, og de du treffer er enten i dress på vei til et møte, skole-elever på vei hjem eller eldre som er ute og går fordi de har friske nok bein og tid til å gjøre det. Jeg er også relativt frisk til beins, og det er først og fremst naturen rundt jeg savner å kunne bruke. Jeg var på Sukkertoppen, byfjellet i vest, på mandag. Da jeg kom til toppen peip vinden i ørene mine, og selv der oppe, 314 meter over havet, luktet det hav. Bedre blir det rett og slett ikke. Nærmest kommer en fjelltur litt lenger øst eller sørøst. Mulighetene for fotturer i fjellene rundt Ålesund er utallige, og der det ikke lukter sjø, lukter det lyng, myr, vann og stein.

Slik er det ikke i Oslo. På den annen side finnes det ikke andre byer i Norge som kan tilby byturer til fots som kan vare i timesvis, og det setter jeg like stor pris på som frisk luft, sjø og lyng. Du kan starte ved foten av Ekebergåsen, gå gjennom Gamlebyen, over Grønland og Tøyen, Sofienberg, Grünerløkka, bort til Alexander Kiellands plass, over til Bislett, videre til Majorstua, Briskeby, Frogner, Bygdø Allé til Drammensveien, Vika, over Aker Brygge, gjennom sentrum over Grønland igjen og ende opp der du startet for en halv dag siden. Underveis, uansett når på døgnet, vil du treffe mennesker, se ting som er mer interessante enn det som går på TV2 akkurat når du er ute og går, og du vil måtte la skoene som du har brukt hvile i minst tre døgn. Å gå fra Steinvågbakken til Klipra tar kanskje 25 minutter, og det eneste som kommer til å skje underveis er at du blir våt og kanskje får skarpe blikk fra folk som burde passe sine egne saker og ikke lure på hvem alt og alle er.

Det er derfor er det deilig å komme tilbake til Oslo etter lengre opphold i verdens vakreste by; det er tross alt her jeg har det aller meste av venner og kjente - for ikke snakke om rutiner og vaner. Jeg lever livet mitt her, men det er engang slik at det er i Ålesund jeg hører hjemme. Slik har det alltid vært, og nå, etter flere år utenbys uten bedring, eller forandring er kanskje bedre å si, er jeg i ferd med å erkjenne for alvor at slik kommer det til å forbli også. Jeg vet bare ikke om jeg skal ta konsekvensen av det.