Ellevte september

Det er fem år siden verden ble dramatisk forandret som følge av et terroranslag mot USA. Avisene i dag, både amerikanske, britiske, svenske og syriske er sikkert smekkfulle av kommentarer, synspunkter og minnetekster. Tro på ingen måte at jeg ikke ble berørt av det som skjedde i New York, Washington, D.C. og Pennsylvania, for det ble jeg, og etter at jeg selv besøkte de byene som ble rammet av jævelskapen fikk jeg en enda voldsommere sympati og respekt for de menneskene som opplevde dette på nært hold og de traumene det medførte. Allikevel har jeg har tenkt å markere femårs-jubileet på en litt annen måte; nemlig ved å fortelle hva jeg gjorde den 11.september 2001. 2001 var det året jeg bodde i Bergen, også kjent som det året jeg spiste is for mer enn 100 kroner på 17.mai. Jeg hadde akkurat flyttet dit den 11.september, og kokte over av den deilige følelsen av blanke ark, følelsen bare ny by og nytt semester kan gi. Jeg var på lesesalen på HF-fakultetet på Nygårdshøyden hele dagen, og siden internett-tilgangen var heller skral, fikk jeg sjelden med meg noe som helst før jeg kom hjem på ettermiddagene og sjekket tekst-tv. På vei hjem den 11.september, ringte jeg til en kamerat for å avtale å spille fotball seinere på ettermiddagen. "Er du gal?! Spille fotball?!!? Tredje verdenskrig er i ferd med å bryte ut!!!" Jeg lo og trodde han spøkte, og svarte at hvis så var tilfelle, burde han i alle fall bli med, for tredje verdenskrig blir sikkert ekstremt kortvarig og garantert det siste som skjer noensinne. Han syntes ikke det var noe spesielt morsomt, men siden han er av det lett dramatiske slaget, lot jeg det ikke gå særlig innpå meg, og jeg fortsatte hjemturen min, fremdeles innstilt på å spille fotball. Selv etter å ha sjekka tekst-tv da jeg kom hjem, var jeg ikke særlig imponert. Det stod noe slikt som "Flykatastrofe i New York", og jeg tror egentlig ikke at verdens mest overlegne medium, tekst-tv, heller hadde forstått omfanget av det som hadde skjedd. Det var først da jeg så bildene av flyene som traff de to tårnene første gang av uendelig mange den kvelden, at virkeligheten traff meg med voldsom kraft. Aldri noen gang, kanskje med unntak av bildene av Nicolae Ceaucescu (Gud vet hvordan det navnet egentlig staves) sin svært, svært døde kropp på Dagsrevyen, har jeg blitt så sugd inn i tv-bilder, og det får meg til å tenke på for en absurd stor kraft tv har. Fotballen var forlengst avlyst, og jeg satt og så den halvtimes-loopen med info som NRK og TV2 hadde å by på hele kvelden. De samme intervjuene, de samme reaksjonene og de samme bildene av først et fly, så et til, som eksploderte i veggene på de to tårnene i N.Y.