El Diez

Fredag ettermiddag fikk jeg realisert en drøm jeg har gått og båret på siden sommeren 1986. Diego Maradona, Diego Armando Maradona hvis en vil være litt storslått, spilte fotball med meg som tilskuer. Selvsagt kunne jeg ha dratt til Argentina og sett han da han spilte der de siste årene av karrieren sin, men dårlig økonomi og sedvanlig handlingslammelse har hindret meg.

Faktisk bestemte jeg meg ikke for å dra før halvannen time før dørene i Spektrum åpnet. Billettprisene på mellom 495,- og 1200,- bød meg nemlig ganske kraftig imot, og hadde det ikke vært for litt overtaling og en panikkartet anerkjennelse av situasjonen, hadde jeg dratt hjem og latt fredag bli en høyst ordinær dag. I stedet benyttet jeg den eneste sjansen jeg noensinne vil få til å se den største idrettspersonligheten gjennom tidene,

For Maradona er virkelig den største, ikke bare i fotball, men innenfor alle idretter. Michael Jordan og Michael Schumacher, Valentino Rossi, Tiger Woods, Roger Federer og Carl Lewis - hvis de titter opp, vil de alle se Maradona ligge og flyte på flesket, langt utenfor deres rekkevidde. Han er mannen som vant VM for ganske gjennomsnittlige argentinske lag i 1986 og nesten i 1990. Han snudde opp-ned på den forglemmelige klubben Napoli og gjorde dem til Italias, og nesten Europas, beste. Han har mer karisma enn de fleste klarer å takle, og uansett hva han gjør og hvor han går så er han elsket, høyt. Maradona har endatil sin egen kirke, og i en videosnutt som ble vist før arrangementet startet på fredag, ble en av medlemmene i menigheten spurt om hva som vil skje når Diego dør. Fullstendig overrumplet og satt ut av spørsmålet - det så ikke ut som om vedkommende noensinne hadde tenkt tanken - ble Maradona-kirkegjengeren helt stille, og så begynte han å gråte: "Jeg vet ikke..."

Selve kampen mellom gamle argentinske stjerner og tilsvarende norske, var selvsagt ikke det hlt store. Det var ikke vanskelig å se at Matias Almeyda var den av spillerne som la opp for kortest tid siden, og Henning Berg er Henning Berg. Diego spilte mesteparten av kampen på 2x30 minutter, noe som er en prestasjon i seg selv for en mann som for halvannet år siden veide 170 kilo eller noe slikt og lå i koma. Den nære historien til tross, av og til kom den gamle storheten frem, og spesielt et av målene han scoret var fantastisk.

Jeg er overlykkelig over å ha fått dele vegger og tak med Maradona, om enn bare en god time.

Åja, Argentina vant 10-8.