Ukens musikktips

Siden hun var 17 år har Beyoncé Knowles ikke bare vært artist, men en betydelig faktor i popmusikken. Sammen med en far som ikke er snauere enn et markedsføringsgeni, mora som kler henne opp og venninnene og uvennninnene i Destiny's Child har hun tryllet frem den ene moderne klassikeren etter den andre. Allerede på den første DC-plata stod hun for mesteparten av låtskrivinga og vokalproduksjon, men ble ikke kreditert for all jobben hun gjorde, rett og slett fordi hun ikke ante at jobben hun gjorde som produsent var en jobb. Siden den gangen har hun gitt ut tre plater til med Destiny's Child, hvorav alle har solgt til platina drøssevis av ganger i drøssevis av land. Hun har spilt i et par filmer, og blitt omtalt som et stort komisk talent av både Mike Myers og Steve Martin. Hun har allerede gitt ut et svært salgbart solo-album, og nå gir hun ut et til, et som kan komme til å få klassikerstatus med tiden. Som om den profesjonelle suksessen ikke var nok har hun jammen også kapret Jay-Z, eller det er muligens mer presist han som har kapret henne. Sist, men ikke minst, for å virkelig terge oss vanlige dødelige, ser hun ut som en av disse cyberdamene som verdens supernerder som har sett alle nakne damer på internett konstruerer for å få noe nytt å hvile øynene på. Apropos Jay-Z. Kjærlighet er et i overkant yndet tema når artister skal skrive tekst til musikken sin, og da gjerne ulykkelig kjærlighet. Det er ikke det, slike følelser har resultert i noen av musikkhistoriens fineste øyeblikk, men det er ekstremt forfriskende med andre tilnærminger til kjærlighetstemaet. B'day starter med en slik låt; Déja Vu er en duett mellom Beyoncé og Jay-Z, som nevnt et par, faktisk popmusikkverdenens mektigste par. Nas & Kelis og Jennifer Lopez & Marc Anthony får ha meg unnskyldt, hehe. Etter å ha blitt kjent med låten er jeg fristet til å tippe at de også er det mest forelska paret. Forelskelsen de litt blygt lot komme til overflaten på '03 Bonnie & Clyde har vokst til å bli besettelse og en slags enhet i hverandre som nesten ikke burde være mulig å formidle per musikk. Måten Beyoncé nærmest hyler det siste refrenget "Boy I try to catch myself but I'm outta control/Your sexiness is so appealing I can't let it go" gjør at en blir våt i ørene av både svette fra hodetelefonene og innbilt, eh, musikalsk fuktighet. Det refrenget er den beste vokalen Beyoncé har levert noensinne på plate, kanskje matchet av gospel-medleyen på Survivor. I det hele tatt kjennetegnes B'day av veldig gode vokalprestasjoner, med det første og siste sporet som klare høydepunkter i så måte. B'day er langt mer fokusert enn solodebuten til Beyoncé, Dangerously in Love. Etter min mening var den uferdig, og til tross for noen knallspor, mest irriterende fordi det var så mye uverdig fyll i form av teite Krispy Kreme-aktige ballader. Denne plata er det ikke så mye kliss, faktisk er kun tre av låtene udiskutable ballader, og ingen av dem kan kalles klissete. Den ene er produsert av nordmennene i Stargate, nemlig Irreplacable. Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig kjent med det det Stargate har drevet med tidligere, men jeg kan aldri tenke meg at samarbeidet med verdens største kvinnelige artist skjemmer ut CVen deres. Ellers er jeg usikker på hvem som står for produksjonen på plata da jeg ikke har noe cover å forholde meg til, men jeg mistenker pølse- og burgerfingrene til Rodney Jerkins for å ha bidratt, i tillegg til allstedsværende Chad Hugo og Pharrell i The Neptunes. Sikkert et helt lass andre også, men jeg aner ikke. Ellers er det mye forskjellig. Det kan høres ut litt nifst ut, i og med at "forskjllig" kan bety både "ulik kvalitet" og "ulike uttrykk". I Beyoncés tilfelle er det "ulike uttrykk" som gjelder. Variasjonen er stor, men felles for alle låtene er at de er nærmest lattervekkende gode. Det blir ikke kjedelig når en a capella-låt, med så mange stemmer at en glemmer å legge merke til at den ikke har noen instrumenter, følges av en instrumentspekket, men svært organisk og retro-orientert soul-låt. Suga Mama tar nemlig opp tråden fra Work It Out fra Austin Powers-filmen der Beyoncé debuterte som skuespiller. Green Light høres tidvis ut som en låt Kelis kunne hatt med på Wanderland, men uten at den på noen måte høres datert ut. Resentment, er den siste låten på versjonen av plata som jeg har fått tak i (den slippes ikke før på mandag). Riktignok er låten en av de tre balladene, men har mer energi enn Ukraina da Russland stengte gassledningene deres, og avslutter B'day uovertruffent. Jay-Z er med på to av sporene på B'day. Han er ganske anonym og gjennomsnittlig i de versene han bidrar med, og Jamaica-driten som han prøver seg på i Upgrade U kan han få billig av meg. Slutt å hjelpe alle andre og lag ei ny plate, S.C. Det er det han avslutter det første verset i Déja Vu med som har mest verdi: "Me and B/She about to steam/Step back." Det er så sant som det er sagt.