Ukens musikktips

Det er ikke noe annet enn forbausende, men til tross for at jeg forsøker å fremme norsk musikk så godt jeg kan, har jeg ennå ikke skrevet om noen norske plater i bloggen min ennå. Det blir det en forandring på akkurat nå. Ukens musikktips er nemlig den kolossale, uovertrufne ...and then take you to a place where jars are kept (for enkelhets skyld heretter kalt Jars) med Thulsa Doom. Jeg, og flere av dem jeg oppholder meg mest sammen med, fikk et nærmest sakralt forhold til Jars umiddelbart etter den ble gitt ut i 2003. Slike bråforelskelser er svært sjeldent et godt tegn, for de beste platene har det med å være dem som trenger litt tid før de biter seg fast i deg og blir der. Denne Thulsa Doom-plata er et av få unntak. Mye av æren for det skal hardrock-guden som velger å uttale norsken sin med bløte konsonanter, produsent og gitarist Ole Petter Andreassen, ha. Det virker som om alt den fyren legger fingrene sine borti blir gull. I tillegg til å spille gitar i Thulsa Doom og Cumshots, spiller han også trommer i Black Debbath og produserer plater med rock på en helt overlegen måte. Lyden på Jars er litt renere enn den du finner på den grumsete og tildels seige forgjengeren The Seats are Soft But the Helmet is Way Too Tight, men det nye lydbildet kler den nye musikken musikken perfekt, for Jars er nemlig en langt mer pop-aktig plate enn Seats. Bak teppet av gitarer og anden fandenskap, finnes de søteste små melodier. Det er vanskelig å trekke frem ett høydepunkt fra Jars. Why Do You Keep On (Watching the Porno) After You Came er både veldig morsom og så fengede at en får rent lyst til å klappe i hendene som en med tung Downs. Det samme gjelder Got to Have Mine, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger siden 2003 jeg og flere med meg har hylt "I can be gay-yeah! I can be whatever it takes!" i festlig lag. Generation '71 er både bitende satire og resignasjon over egen livs-situasjon innpakket i musikk som er som sugd ut fra en rockplate fra nettopp 1971, mens How Hard Can It Be er et sjeldent eksempel på musikk som begynner på en måte som litteraturen kaller in medias res. Disse perlene til tross, det er få ting som slår en skikkelig anthem, og bedre kan ikke Machine of Oslo beskrives. Jeg husker ikke om det var jeg eller min samtalepartner som en gang omtalte Machine of Oslo som en låt som ville ha hevet enhver plateeutgivelse, uansett sjanger, når som helst, men jeg nevner det fordi det er sant. Den er så hardtslående og melodiøs, desperat og morsom at alle som driver med rock og beslektede stilarter burde skjønne at der ligger lista - det er dette jeg har å strekke meg etter. Jeg kan ikke avslutte uten å hylle et annet enkeltmedlem av Thulsa Doom. Papa Doom, vokalisten som sluttet ikke lang tid etter at denne plata ble gitt ut, er en viktig årsak til at Jars er så bra som den er. Stemmen hans er litt vanskelig å bli komfortabel med, det syntes i alle fall jeg, men når den først er på plass blir den der. Jeg hører en absurd miks av gigantisme og sårbarhet i stemmen til Papa (den sprekker flere ganger), men i motsetning til Goliat står han støere enn den eneste edru karen i et utdrikningslag på Finnskogen, og hever plata flere hakk. Da er det ikke mer å si. Hvis du er interessert i rock, norsk rock, og ikke eier ...and then take you to a place where jars are kept, er du ikke interessert i rock.