Ukens musikktips

Ytringsfriheten er kanskje det av alle lovfestede privilegier amerikanerne setter høyest. Det var ytringsfrihet som gjorde at pilgrimene dro fra England til USA for hundrevis av år siden. Riktignok lastet de opp Mayflower fordi resten av det engelske samfunnet ble i overkant frilynt i forhold til gudsfrykt og rett tro, og man håpte at ved å dra til et nytt sted kunne de bakstreverske holdningene få et forlenget liv. De skulle bare ha visst. Under en konsert i London i 2003, under oppkjøringen til den amerikasnke invasjonen av Irak, kom Natalie Maines fra Dixie Chicks (DCX heretter) i skade for å forsikre de fremmøtte om at selv om hun kommer fra Texas, skammet hun seg over George W. Bush. I landet hvor ytringsfrihet elskes av alle, ble det et musikkrelatert oppstyr som sikkert ikke har vært sett siden Tipper Gore drev sitt korstog mot heavy metal på 1980-tallet. Country-miljøet i Nashville slo hendene av dem, radiostasjoner boikottet, og boikotter fremdeles, musikken deres - enten på eget intiativ eller på grunn av lytterpress - det ble arrangert demonstrasjoner med platebrenning, og et sted skal en mann demonstrativt ha kjørt over en bunke plater med den 15 tonn tunge traktoren sin. Alt dette på grunn av en bisetning under en konsert i London. Nå kan en spørre seg om de som protesterte hadde hørt på DCX tidligere, for med låter som Truth No.2 (på liveplata Top of the World Tour: Live sier Maines at de ikke visste helt hva låten handler om, men at de nå vet det, og fortsetter med å fortelle om Rock the Vote) og Travelin' Soldier har de sagt fra tidligere. De siste årene har DCX hatt en liten pause. Dels på grunn av barnefødsler, og sikkert litt for å prøve og la det verste styret legge seg. Nå er Natalie Maines, Emily Robinson og Martie Maguire en-de-lig tilbake med en ny plate. Den heter Taking the Long Way, og på denne har DCX beveget seg litt bort fra den distinkte country/bluegrass-lyden som har preget dem tidligere. For all del, det finnes her fremdeles, banjo-soloene kommer bare ikke så tett som tidligere. Det er like mye voksen-rock, adult contemporary på engelsk, og strømlinjeforma pop her. For eksempel har både Sheryl Crow og Neil Finn, best kjent fra Crowded House, bidratt på låtskriverfronten. Rent musikalsk er noen av låtene her helt på høyde med det aller beste DCX har gitt ut tidligere. Det store høydepunktet på plata kommer tidlig. Easy Silence er en slik låt som får meg til å lure på hvorfor ingen, etter tusenvis av år med musikk, har kommet opp med akkurat den kombinasjonen av toner. Den er ikke mindre enn en perfekt ballade, også på tekstsiden. Den handler dels om alt bråket som spesielt Maines har gjennomgått de siste årene på grunn av den verbale frimodigheten hennes, men det emosjonelle kaoset hun har opplevd ikke spiller noen rolle så lenge hun har en å komme hjem til som vet hva hun trenger. Kjærligheten formelig tyter ut gjennom hörlurarna mine, og jeg klarer i alle fall ikke å forbli uberørt. I andre av låtene er ikke DCX fullt så sarte og milde. Lubbock or Leave It er i dette musikalske universet svært aggressiv, og handler om dritten som har kommet fra Lubbock, TX som er hjembyen til Natalie Maines. Det er også byen hvor Buddy Holly kom fra, og familien hans har visstnok reagert kraftig på teksten som sier "I hear they hate me now/Just like they hated you/Maybe when I'm dead and gone/I'm gonna get a statue too". Harskt. Også andre låter tar et kraftig oppgjør med kontroversene fra de siste årene. Singelen Not Ready to Make Nice, som til tross for et relativt tilbakelent lydbilde spruter av oppgitthet og raseri, er en av dem. I denne går teksten enda lenger i å fortelle historien om 2003-2006:" It’s a sad sad story when a mother will teach her/Daughter that she ought to hate a perfect stranger/And how in the world can the words that I said/Send somebody so over the edge/That they’d write me a letter/Sayin’ that I better shut up and sing/Or my life will be over". Det er ganske ville saker dette, ikke minst fordi mange har kritisert Maines og DCX for å ha gjentatt kritikken sin og holdt fast ved de uttalelsene som skaffet dem så mye trøbbel. Det tok veldig lang tid før det erke-erke-erke-konservative Nashville vokste fra de negative holdningene sine til Johnny Cash, og så lenge folk som Toby "Courtesy of the red, white and blue" Keith har noe å si, kommer det til at ta lang, lang, lang tid før Dixie Chicks blir aksptert igjen. Det er ikke sikkert de har noe lyst, det er en annen ting, for det hjelper ikke særlig på humøret til byen som ofte blir omtalt som spenna i bibelbeltet at jentene gir ut en musikalsk progressiv og lyrisk konfronterende plate som svar på all kritikken de har fått. Det er derfor jeg elsker dem. DC < DCX