Ukens musikktips Sist tirsdag lovte jeg at jeg skulle skjerpe meg til i dag, og det har jeg på sett og vis gjort også. I dag skal det nemlig handle om hele to låter, ikke bare ei plate eller en artist. Artistene det er snakk om, er omtrent så ulike som det overhode er mulig å få dem, men låtene jeg skal snakke om er på mange måter like; Elvis' You Gave Me a Mountain og Avril Lavigne sin Two Rivers. Like forskjellig som den forhenværende tenåringsfavoritten Avril Lavigne er fra Elvis, er Two Rivers fra Sk8er Boi, som jeg regner med at de fleste har hørt på en gang eller to. Avril Lavigne bidro med vokal på Two Rivers som finnes på ei plate fra 2000 som Steve Ladd, canadisk folksanger og mannen som oppdaget henne, ga ut. Den er en lett countrylåt med mye steel-gitar og vispe-tromming, og alle som synes at den utrolig dustete, intetsigende, men til tider svært sjarmerende "skate"(i kolossale hermetegn)-popen til Avril kan være litt for mye, bør sjekke ut dette. Jeg vurderer faktisk en tur til platebutikken selv for å lete etter Steve Ladd sjøl, for jeg har bare en råtten nedlastet versjon av dette fullkomne, lille musikkstykket. Fordi det setter så voldsomme følelser i gang, blir det ofte tekster som dreier seg om religion, sex og hat ekstra intense. Enkelte, som gospel-rakkere som ikke akkurat levde eller lever det livet de har gitt seg ut for, er noe av det flotteste jeg vet, og selv om Avril (av en eller annen grunn har jeg havna på fornavn med henne) ikke på noen måte er der, treffer hun spikeren mitt på hodet, ramp-ungen midt på nesen og nettet bak en sprellende, tysk keeper med denne låten. Jeg mener å huske og ha hørt eller lest at Avril vokste opp i et svært strengt konservativt, religiøst hjem, men at hun selv har tatt avstand fra foreldrenes livssyn. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, er det veldig spesielt når purunge, engleaktige Avril synger "Test the sea rising at your feet/How far can you go/'Til you need God's helping hand/to ride the under-tow". Det er ganske sterkt, og jeg er sikker på at mor og far Lavigne grøsser bra når de hører denne låten. Enda mer religiøst søkende er Elvis i sin You Gave Me a Mountain. Av de, tja jeg vet ikke, 150+ Elvis-låtene jeg har kontroll på, er dette den beste. Det sier ikke så lite når vi snakker om det forrige århundets største artist, og kanskje det fremste popkulturelle fenomenet som noen gang vil eksistere. Den versjonen jeg kjenner av låten er den som finnes på Alhoa from Hawaii, Elvis' absurd legendariske konsert fra 1973. Teksten er så kraftfull at en blir helt matt, og jeg skal si litt om den snart, men først må jeg kommentere musikken og bandet. Elvis' TCB (Taking Care of Business) band lever opp til navnet sitt og får jobben gjort. Glen D. Hardin, James Burton, Ronnie Tutt (som alle også spilte med Gram Parsons og Emmylou Harris) og Jerry Scheff spiller rock/R&B (ikke RnB) så bra som det er mulig å gjøre. Det eneste som kan tenkes å komme opp mot dem, er husbandet til STAX, Booker T. & the M.G.'s. De er drivende og nesten obskønt engasjerende, men de mister aldri kontrollen. Jerry Scheff på bass og verdens beste trommeslager Ronnie Tutt har timing som et sveitsisk atom-ur konstruert av en fanatisk kontrollerende nazi, men med en positiv varme selv Eli Rygg i Portveien 2 ville funnet i overkant beklemmende. Det hørtes kanskje ikke positivt ut, men i mangel på bedre billedbruk lar jeg det stå og håper at de flese vil skjønne at dette er et forsøk på å uttrykke nesegrus beundring. Elvis synger selvsagt slik bare Elvis kan. Det er nesten ikke vits i å prøve og beskrive jobben han gjør. En pen stemme er ikke alltid nok, ofte er det ikke nødvendig heller, bare en høres troverdig ut. På You Gave Me a Mountain, og alle andre låter han noensinne spilte inn (kanskje bortsett fra Smorgasboard, som Morten Ståle Nilsen spilte i en spalte han kalte "Plater vi hater" i Herreavdelingen for mange år siden) har Elvis både prikkfri stemme og troverdighet nok til å komme unna med hva som helst. Nå hjelper nok teksten på prestasjonen her, for You Gave Me a Mountain passer perfekt til Elvis' veldig nysgjerrige, men beinhardt lojale, kristne tro. Born in the heat of the desert/My mother died giving me life/Deprived of the love of a father/Blamed for the loss of his wife/You know, Lord I've been in a prison/For something that I never done/It's been one hill after another/I've climbed them all one by one/But this time, Lord you gave me a mountain/A mountain you know I may never climb/It isn't just a hill any longer/You gave me a mountain this time/My woman got tired of heartaches/Tired of the grief and the strife/So tired of working for nothing/Just tired of being my wife/She took my one ray of sunshine/She took my pride and my joy/She took my reason for living/She took my small baby boy/But this time, Lord you gave me a mountain/A mountain you know I may never climb/It isn't just a hill any longer/You gave me a mountain this time Mora til Elvis døde da han var i militæret. Aloha From Hawaii ble spilt inn i Januar 1973 - Elvis og Pricilla tok ut skilsmisse den 9.oktober samme år. Hadde joy rimet med girl ville dehydrasjon på grunn av denne låten vært like vanlig som kreft i Tsjernobyl.

Neste uke lover jeg skummel hedenskap, ellers kan jeg like gjerne døpe om bloggen min til Anders' bibelhjørne, og det skal vi ikke ha noe av.