Ukens musikktips Jammen er det tirsdag igjen, og jeg må finne på noe nytt å skrive om. Hva skal jeg velge? Jeg tenker det blir noe Beach Boys. Nei, forresten, det skal jeg spare til en annen gang. Det må finnes noe litt nyere og mer relevant som jeg har blitt begeistra for i det siste? Sannheten er at det er ingen nye plater i bunken ved senga mi nå. Hmmm, skal vi se, dette er urovekkende vanskelig. Jeg hører ikke på radio lenger, så jeg får ikke med meg nye artister på den måten, jeg leser ikke musikkblader i altfor stor grad heller lenger, det er lenge siden jeg har lasta ned noe ny musikk - all fokus er rettet mot oppdaging av gamle skatter. Hvor henter jeg ny musikk-inspirasjon? Dette er helt håpløst, og jeg skal virkelig skjerpe meg til neste uke. I dag holder jeg meg til jeg løftet om sjangerspredning, og snakker litt om Jay-Zs The Blueprint fra 2001. Denne plata er på alle tenkelige måter en ren maktdemonstrasjon. Den musikalske skal jeg snakke om fortere enn du rekker å tenke at du leser dette avsnittet før du leser det neste, men først skal jeg nevne en liten ting som kan illustrere den kommersielle maktdemonstrasjonen. Jeg skulle kjøpe denne plata hjemme i Ålesund. Jeg var innom alle musikkforretningene i hele byen, men ingen hadde plata. Ikke fordi de ikke hadde hørt om den eller hadde planer om å ta den inn slik det ofte pleide å være når jeg skulle kjøpe musikk i Ålesund etter at Alex Rinde hadde slutta på Jukebox i byen, neida - de var utsolgt. Det er nesten helt umulg å finne eksempler, tenkte eller reelle, som kan understreke hvor bisarr den situasjonen jeg opplevde var. Det er som om folk måtte gå slukøra hjem fra en biff-restaurant i Texas fordi den var utsolgt for fruktsalat. Veldig merkelig. Det mest oppsiktsvekkende med The Blueprint er at den er nesten fri for gjesteartister. De fleste store rap-album som gis ut, er proppfulle av gjester, og den artisten som er den egentlige utgiveren av CDen kan nesten havne litt i bakgrunnen hvis gjestene hans er flinke nok. På denne plata er det bare en gjest, og selv om han etter min mening leverer de beste versene han noensinne har gjort på Renegade, når ikke Eminem Jigga til anklene engang, dette dreier seg kun om Jay-Z. En gjennomlytting av denne plata, gir deg muligheter til å leve ut et vell av ulike følelser. Jay-Z byr på alle mulige temaer og stemninger fra latter via sinne til tårer. Han slenger drit til rivalene sine ("Idon't care if you Mobb Deep, I hold triggers to crews/You little fuck, I got money stacks bigger than you" og "Went from nasty Nas to Esco's trash/Had a spark when you started, but now you're just garbage") i Takeover, bruser med fjæra ("Can't leave rap alone the game needs me/Haters want me clapped and chromed it ain't easy/Cops wanna knock me, D.A. wanna box me in/But somehow, I beat them charges like Rocky") i IZZO (H.O.V.A.), U Don't Know er hans egen suksesshistorie og Song Cry, den gåsehud- og tårefremkallende balladen, forteller om baksiden av medaljen. Disse tekstene fremføres av verdens beste rapper, det tør jeg påstå uten og være i nærheten av å hevde at jeg har noen som helst oversikt over rap-universet. Jay-Z har en flow og en timing som ikke ligner grisen. Han virker nesten programmert, og det er helt vilt at en mann kan ha så mye musikk i seg uten å kunne synge, for det kan han ikke, bare hør slutten av Girls, Girls, Girls. Musikken er like monumental som tekstene og fremføringen av dem. Just Blaze, Roc-A-Fella sin husprodusent, og Kanye West, som så vidt jeg vet ble introdusert for det store publikummet på denne plata, har produsert de fleste av sporene og jobben de har gjort er prikkfri. Begge to sampler mye gammel musikk, selv mine gamle favoritter i The Doors er brukt. Den utstrakte bruken av soul-samples gjør at de fleste av sporene er myke og behagelige å høre på, samtidig som den helt absurde detaljrikdommen gjør at det ikke er kjedelig et eneste sekund. Når Jay-Z som sagt har en flow som gjør en ør, er det bare gi seg ende over. Nå har det seg slik at suksessen som Jay-Z opplevde med denne plata, virket å gå ham litt til hodet, og i det voldsomme kjølvannet av The Blueprint, dukket The Blueprint2: The Gift and Curse og The Blueprint 2.1 opp. Disse platene er det best å unngå for enhver pris, men kjøp den første hvis du ikke allerede har den, skjønt det er det små sjanser for i og med at halve Ålesund eier et eksemplar.