Ellevte september

Det er fem år siden verden ble dramatisk forandret som følge av et terroranslag mot USA. Avisene i dag, både amerikanske, britiske, svenske og syriske er sikkert smekkfulle av kommentarer, synspunkter og minnetekster. Tro på ingen måte at jeg ikke ble berørt av det som skjedde i New York, Washington, D.C. og Pennsylvania, for det ble jeg, og etter at jeg selv besøkte de byene som ble rammet av jævelskapen fikk jeg en enda voldsommere sympati og respekt for de menneskene som opplevde dette på nært hold og de traumene det medførte. Allikevel har jeg har tenkt å markere femårs-jubileet på en litt annen måte; nemlig ved å fortelle hva jeg gjorde den 11.september 2001. 2001 var det året jeg bodde i Bergen, også kjent som det året jeg spiste is for mer enn 100 kroner på 17.mai. Jeg hadde akkurat flyttet dit den 11.september, og kokte over av den deilige følelsen av blanke ark, følelsen bare ny by og nytt semester kan gi. Jeg var på lesesalen på HF-fakultetet på Nygårdshøyden hele dagen, og siden internett-tilgangen var heller skral, fikk jeg sjelden med meg noe som helst før jeg kom hjem på ettermiddagene og sjekket tekst-tv. På vei hjem den 11.september, ringte jeg til en kamerat for å avtale å spille fotball seinere på ettermiddagen. "Er du gal?! Spille fotball?!!? Tredje verdenskrig er i ferd med å bryte ut!!!" Jeg lo og trodde han spøkte, og svarte at hvis så var tilfelle, burde han i alle fall bli med, for tredje verdenskrig blir sikkert ekstremt kortvarig og garantert det siste som skjer noensinne. Han syntes ikke det var noe spesielt morsomt, men siden han er av det lett dramatiske slaget, lot jeg det ikke gå særlig innpå meg, og jeg fortsatte hjemturen min, fremdeles innstilt på å spille fotball. Selv etter å ha sjekka tekst-tv da jeg kom hjem, var jeg ikke særlig imponert. Det stod noe slikt som "Flykatastrofe i New York", og jeg tror egentlig ikke at verdens mest overlegne medium, tekst-tv, heller hadde forstått omfanget av det som hadde skjedd. Det var først da jeg så bildene av flyene som traff de to tårnene første gang av uendelig mange den kvelden, at virkeligheten traff meg med voldsom kraft. Aldri noen gang, kanskje med unntak av bildene av Nicolae Ceaucescu (Gud vet hvordan det navnet egentlig staves) sin svært, svært døde kropp på Dagsrevyen, har jeg blitt så sugd inn i tv-bilder, og det får meg til å tenke på for en absurd stor kraft tv har. Fotballen var forlengst avlyst, og jeg satt og så den halvtimes-loopen med info som NRK og TV2 hadde å by på hele kvelden. De samme intervjuene, de samme reaksjonene og de samme bildene av først et fly, så et til, som eksploderte i veggene på de to tårnene i N.Y.

El Diez

Fredag ettermiddag fikk jeg realisert en drøm jeg har gått og båret på siden sommeren 1986. Diego Maradona, Diego Armando Maradona hvis en vil være litt storslått, spilte fotball med meg som tilskuer. Selvsagt kunne jeg ha dratt til Argentina og sett han da han spilte der de siste årene av karrieren sin, men dårlig økonomi og sedvanlig handlingslammelse har hindret meg.

Faktisk bestemte jeg meg ikke for å dra før halvannen time før dørene i Spektrum åpnet. Billettprisene på mellom 495,- og 1200,- bød meg nemlig ganske kraftig imot, og hadde det ikke vært for litt overtaling og en panikkartet anerkjennelse av situasjonen, hadde jeg dratt hjem og latt fredag bli en høyst ordinær dag. I stedet benyttet jeg den eneste sjansen jeg noensinne vil få til å se den største idrettspersonligheten gjennom tidene,

For Maradona er virkelig den største, ikke bare i fotball, men innenfor alle idretter. Michael Jordan og Michael Schumacher, Valentino Rossi, Tiger Woods, Roger Federer og Carl Lewis - hvis de titter opp, vil de alle se Maradona ligge og flyte på flesket, langt utenfor deres rekkevidde. Han er mannen som vant VM for ganske gjennomsnittlige argentinske lag i 1986 og nesten i 1990. Han snudde opp-ned på den forglemmelige klubben Napoli og gjorde dem til Italias, og nesten Europas, beste. Han har mer karisma enn de fleste klarer å takle, og uansett hva han gjør og hvor han går så er han elsket, høyt. Maradona har endatil sin egen kirke, og i en videosnutt som ble vist før arrangementet startet på fredag, ble en av medlemmene i menigheten spurt om hva som vil skje når Diego dør. Fullstendig overrumplet og satt ut av spørsmålet - det så ikke ut som om vedkommende noensinne hadde tenkt tanken - ble Maradona-kirkegjengeren helt stille, og så begynte han å gråte: "Jeg vet ikke..."

Selve kampen mellom gamle argentinske stjerner og tilsvarende norske, var selvsagt ikke det hlt store. Det var ikke vanskelig å se at Matias Almeyda var den av spillerne som la opp for kortest tid siden, og Henning Berg er Henning Berg. Diego spilte mesteparten av kampen på 2x30 minutter, noe som er en prestasjon i seg selv for en mann som for halvannet år siden veide 170 kilo eller noe slikt og lå i koma. Den nære historien til tross, av og til kom den gamle storheten frem, og spesielt et av målene han scoret var fantastisk.

Jeg er overlykkelig over å ha fått dele vegger og tak med Maradona, om enn bare en god time.

Åja, Argentina vant 10-8.

Ukens musikktips

Siden hun var 17 år har Beyoncé Knowles ikke bare vært artist, men en betydelig faktor i popmusikken. Sammen med en far som ikke er snauere enn et markedsføringsgeni, mora som kler henne opp og venninnene og uvennninnene i Destiny's Child har hun tryllet frem den ene moderne klassikeren etter den andre. Allerede på den første DC-plata stod hun for mesteparten av låtskrivinga og vokalproduksjon, men ble ikke kreditert for all jobben hun gjorde, rett og slett fordi hun ikke ante at jobben hun gjorde som produsent var en jobb. Siden den gangen har hun gitt ut tre plater til med Destiny's Child, hvorav alle har solgt til platina drøssevis av ganger i drøssevis av land. Hun har spilt i et par filmer, og blitt omtalt som et stort komisk talent av både Mike Myers og Steve Martin. Hun har allerede gitt ut et svært salgbart solo-album, og nå gir hun ut et til, et som kan komme til å få klassikerstatus med tiden. Som om den profesjonelle suksessen ikke var nok har hun jammen også kapret Jay-Z, eller det er muligens mer presist han som har kapret henne. Sist, men ikke minst, for å virkelig terge oss vanlige dødelige, ser hun ut som en av disse cyberdamene som verdens supernerder som har sett alle nakne damer på internett konstruerer for å få noe nytt å hvile øynene på. Apropos Jay-Z. Kjærlighet er et i overkant yndet tema når artister skal skrive tekst til musikken sin, og da gjerne ulykkelig kjærlighet. Det er ikke det, slike følelser har resultert i noen av musikkhistoriens fineste øyeblikk, men det er ekstremt forfriskende med andre tilnærminger til kjærlighetstemaet. B'day starter med en slik låt; Déja Vu er en duett mellom Beyoncé og Jay-Z, som nevnt et par, faktisk popmusikkverdenens mektigste par. Nas & Kelis og Jennifer Lopez & Marc Anthony får ha meg unnskyldt, hehe. Etter å ha blitt kjent med låten er jeg fristet til å tippe at de også er det mest forelska paret. Forelskelsen de litt blygt lot komme til overflaten på '03 Bonnie & Clyde har vokst til å bli besettelse og en slags enhet i hverandre som nesten ikke burde være mulig å formidle per musikk. Måten Beyoncé nærmest hyler det siste refrenget "Boy I try to catch myself but I'm outta control/Your sexiness is so appealing I can't let it go" gjør at en blir våt i ørene av både svette fra hodetelefonene og innbilt, eh, musikalsk fuktighet. Det refrenget er den beste vokalen Beyoncé har levert noensinne på plate, kanskje matchet av gospel-medleyen på Survivor. I det hele tatt kjennetegnes B'day av veldig gode vokalprestasjoner, med det første og siste sporet som klare høydepunkter i så måte. B'day er langt mer fokusert enn solodebuten til Beyoncé, Dangerously in Love. Etter min mening var den uferdig, og til tross for noen knallspor, mest irriterende fordi det var så mye uverdig fyll i form av teite Krispy Kreme-aktige ballader. Denne plata er det ikke så mye kliss, faktisk er kun tre av låtene udiskutable ballader, og ingen av dem kan kalles klissete. Den ene er produsert av nordmennene i Stargate, nemlig Irreplacable. Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig kjent med det det Stargate har drevet med tidligere, men jeg kan aldri tenke meg at samarbeidet med verdens største kvinnelige artist skjemmer ut CVen deres. Ellers er jeg usikker på hvem som står for produksjonen på plata da jeg ikke har noe cover å forholde meg til, men jeg mistenker pølse- og burgerfingrene til Rodney Jerkins for å ha bidratt, i tillegg til allstedsværende Chad Hugo og Pharrell i The Neptunes. Sikkert et helt lass andre også, men jeg aner ikke. Ellers er det mye forskjellig. Det kan høres ut litt nifst ut, i og med at "forskjllig" kan bety både "ulik kvalitet" og "ulike uttrykk". I Beyoncés tilfelle er det "ulike uttrykk" som gjelder. Variasjonen er stor, men felles for alle låtene er at de er nærmest lattervekkende gode. Det blir ikke kjedelig når en a capella-låt, med så mange stemmer at en glemmer å legge merke til at den ikke har noen instrumenter, følges av en instrumentspekket, men svært organisk og retro-orientert soul-låt. Suga Mama tar nemlig opp tråden fra Work It Out fra Austin Powers-filmen der Beyoncé debuterte som skuespiller. Green Light høres tidvis ut som en låt Kelis kunne hatt med på Wanderland, men uten at den på noen måte høres datert ut. Resentment, er den siste låten på versjonen av plata som jeg har fått tak i (den slippes ikke før på mandag). Riktignok er låten en av de tre balladene, men har mer energi enn Ukraina da Russland stengte gassledningene deres, og avslutter B'day uovertruffent. Jay-Z er med på to av sporene på B'day. Han er ganske anonym og gjennomsnittlig i de versene han bidrar med, og Jamaica-driten som han prøver seg på i Upgrade U kan han få billig av meg. Slutt å hjelpe alle andre og lag ei ny plate, S.C. Det er det han avslutter det første verset i Déja Vu med som har mest verdi: "Me and B/She about to steam/Step back." Det er så sant som det er sagt.

Dødsstraff uansett forbrytelse

Anders sier har hatt en i overkant solid ferie. Sist jeg skrev noe her, er så lenge iden at jeg ikke husker når, og det var et relativt spedt forsøk på å være morsom på bekostning av en kortvokst rødtopp og den ekstremt gamle og tørre pantekompanjongen hans. (Jeg gikk forbi to unge jenter i går. De sto og så på forsiden til PlanB der Ravi poserer i bar over, og karakteristikker som "bleik og ekkel" og "eier ikke en muskel", lover ikke godt for neste singelslipp.) Seinsommerens første tema er like lite lystig som synet av disse freakshowkanidatene som ikke er tradisjonelle sensasjonsattraksjoner, men som gjør karriere andre steder.

Vanligvis når jeg skriver gjør jeg det med et visst innslag av humor, tant og fjas. De neste avsnittene kan imidlertid leses like bokstavlig som Børre Knutsen leser Bibelen. Det får heller være at noen vil tro at jeg er verdens verste menneske noensinne. Jeg er nemlig ikke så ille, synes jeg selv i alle fall, jeg er bare helt matt av hvordan enkelte ting har blitt.

A- og B-gjengen og andre av samme støpning slår til igjen. Ikke før hadde brannvesenet fått spylt bort blodet etter han som ble angrepet med samuraisverd på Tøyen, før disse turnips-skallene av noen gangstere finner på at de skal skyte på hverandre søndag ettermiddag på Aker Brygge. Hvem tror disse folkene at de er som kan sette seg over alle andre på den måten? Hvorfor tror de at de kan utsette hundrevis av uskyldige mennesker for såpass alvorlig fare? Og for å trekke inn en som muligens ikke har noe med A-og B-gjengen å gjøre - hva er det som får David Toska, Smørbukk McNorge sjøl, til å tro at han vil få noe positivt ut av å prøve og true seg til bedre soningsforhold i bytte mot Munch-maleriene "Skrik" og "Madonna"? Hvordan kan det ha seg at han som tror at han er viking og som ifølge sin virkelighetsoppfatning tok livet av kompisen sin i holmgang, kunne rømme fra Sandviken psykiatriske sykehus? Det var forresten ikke sykehuset han rømte fra, han var på Rimi i følge med én pleier. Hva med han som gikk berserk med kniv og tok liv på en trikk på Bislett for et par år siden? Sist jeg hørte noe om han, var han ute på egenhånd og spankulerte i ei gigantisk, bruntonet dressjakke.

Siden han er den mest profilerte skurken i Norge siden Kristian Orderud, tar jeg eksempelet David Toska først. Hvis politiet tror at han kan vite hvor Munch-maleriene befinner seg, bør han få mulighet til å fortelle det frivilllig. Hvis han nekter det, er det bare å gi han en ny celle - en uten eget bad, varmekabler, kabel-tv og seng. Eventuelt kan en kle han naken, smøre lemmet hans inn med lever og true med å sende en utsulta, gal hund inn på cella til ham. I tillegg er det bare å legge på et år på straffen for hver dag som går uten at samarbeidsviljen til hovedpersonen bedrer seg. Det går ikke an å la folk som Toska få tro at han er i forhandlingsposisjon, det er bare å sette hardt mot hardt.

Hva med A- og B-gjengen? De ser ut til å igjen være i en konflikt der det pakistanske tytet om repsekt overskygger all normal fornuft. Hvem vil dere ha repekt fra? Hverandre? Jeg trodde dere hatet hverandre? Dere får i alle fall ikke repekt fra noen andre. Noen er sikkert redde for dere, men frykt er ikke respekt. Det er i tilfelle respekt som før eller siden glir over i hat, og hat er ikke lett og hanskes med hvis det er mange nok som hater, og hatet blir sterkt nok. Politiet innrømte til Aftenposten på tirsdag at de ofte vegrer seg for å blande seg inn når gjengene krangler fordi de er redde for egen sikkerhet(!) Hva med sikkerheten til andre folk, oss uten uniform. Jeg har respekt for at enkelte kan være engstelige når det skytes mellom biler og på gata, men det er tross alt jobben til politiet å gjøre sitt ytterste for å ordne opp når det skjer lovbrudd, det være seg nasking, skattesnusk eller drap, og de som ikke føler at de har det som skal til for å hanskes med illsinte pakistanere får ta konsekvensen av det og heller bli trafikkonstabler.

Jeg vil nemlig ha et knallhardt, rettssystem basert på øye for øye, tann for tann-prinsippet. Til helvete med rehabilitering, har du begått en forbrytelse skal du straffes. Nå er det nemlig nok. Fordi det aldri har eksistert ordentlig kriminalitet i Norge, og rettsvesenet dermed ikke har rutine på å hanskes med alvorlige og tunge forbrytelser, er Norge nærmest blitt et fristed for tung kriminalitet. For å kompensere for dette, vise muskler og gjøre det klart at her har vi kontroll og myndighet, har man valgt å slå knallhardt ned på lovbrudd som for eksempel fartsovertredelser i trafikken. Det koster omtrent det samme å gjøre 18 km/t for fort i ei 80-sone som det gjorde for en mann i Nord-Trøndelag som for et halvt års tid siden ble dømt for å ha misbrukt stedattera si seksuelt.

Det er ikke til å komme bort fra at mye av kriminaliteten som begås er det innvandrere og andre med sterkere bånd til fremmede land enn det Odd Nordstoga har. Jeg krever nulltoleranse her også. En innvandrer som har fått norsk statsborgerskap, men som driter seg ut, bør fratas statsborgerskapet sitt og sendes tilbake dit han eller hun kom fra. SV og vedkommende kan bare pipe så mye de vil om forfølgelse og fare for liv når hjemsedelsen er fullbyrdet. Hvis det er så ille, burde skurken tenkt seg om før han valgte å bryte loven i det nye hjemlandet sitt.

Andre, uten statsborgerskap, sendes naturligvis til hjemlandet sitt med en eneste gang hvis de blir tatt for noe som helst i Norge. Eventuelt foreslår jeg et samarbeid med thailandsk politi og fengselsvesen. Trusler om et opphold i thailandsk fengsel, gjerne med et rykte om pedofili i bagasjen, burde gjøre skremme-susen.

En annen gruppe som er overrepresentert i statistikkene er de mentalt ustabile. Jeg er helt enig at en person som er psykisk syk ikke skal settes i fengsel. Første prioritet er å hjelpe denne personen til å bli forhåpentligvis frisk. Det som gjør meg skeptisk er at han som jeg nevnte innledningsvis, trikke-stikkeren, ble dømt til behandling, fikk behandling, ble frisk og det var det. Når tusler han som sagt rundt, fri som Nelly Furtado, i en posete, skitten blazer og gliser bredt fordi han ikke fikk saken sin tatt opp på nytt etter at han ble erklært frisk og da sikkert også soningsdyktig. Det gir ikke mening i det hele tatt.

Musikkrelatert post

Det er lenge siden jeg har kommet med noe musikktips. Jeg planlegger noe, så følg med på tirsdag. I mellomtida må jeg kommentere en liten ting, bokstavlig talt. Jeg kom til å se en reklamefilm for på tv på onsdag, som uten tvil er det mest tvilsomme jeg har sett fra reklamebransjen all min tid. Reklamen for Zon - tablett på tube med hun middelaldrende dama som gnir inn den fleskete overarma si med salve fremstår som fristende på linje med en naken Jessica Alba med hendene fulle av Black Debbath-plater i forhold. Jeg tenker naturligvis på pantereklamen til Ravi og Odd Børretzen. For det første; for en grensesprengende avskyelig duo. Odd Børretzen har kun konkurranse fra Rolv Wesenlund i tevlingen om å være landets sureste pensjonist, mens Ravi er, i tillegg til språkterrorist, utsyrt med vanvittig popteft som han har bestemt seg for å bruke til spredning av dårlig stemning i stedet for glede. For en dust, og for et "mye vil ha mer"-statement. Jeg kan nemlig ikke tenke meg at Ivars motiver er idealistiske. Han har solgt helt absurd mye plater de to siste årene, og sannsynligvis tjent gode penger på det, så hvis han ikke har et voldsomt internettpoker-problem skjønner jeg ikke hvorfor han skulle gøjre denne reklamefilmen. Den har ingen annen effekt enn udiskutabelt karriere-ødeleggende. Jeg kan ha forståelse for at Odd Børretzens minstepensjon ikke dekker inn utleggene han trolig har til liggesårsalve og antabustabletter, men Ravi...er dette begynnelsen på slutten? (Noen lurer kanskje på hvorfor jeg har bilde av en inder her? Møt Ravi Prakash (takk til Googles bildesøk). Han er penere enn begge personene denne posten har dreid seg om. )

Det er fotball-VM

Det har pågått snart to uker, og jeg har ennå ikke kommentert det ennå. Det er egentlig en skam, for verdensmesterskapet i fotball er det største som finnes. De fleste somre passerer uten at noe som helst av viktighet skjer, når sesongen* er ferdig i mai, er det bare å begynne og se frem til at den skal starte igjen i løpet av første halvdel av august. Hvert fjerde år snus verden på hodet. (*Med "sesongen" mener jeg selvsagt det engelske fotballåret. Bare "år" er også en dugandes betegnelse. Hvis jeg i, la oss si mars, sier "Steik kor elendig Bolton har vært i år, de e så deilig!" mener jeg ikke at Bolton har vært dårlige mellom januar og mars, de har vært dårlige mellom august og mars. Av og til blander jeg sammen kalenderåret og det engelske fotballåret, noe som kan forvirre eventuelle samtalepartnere som ikke er inneforstått med terminologien, så for å klare opp: "I fjor" slutta i mai 2006 og "neste år" begynner allerede om halvannen måned.) Det ble en litt lang parentes, men den var på sin plass. Jeg har ikke fått den helt store mesterskapsfølelsen ennå, men nå begynner vi å bli kvitt de laga som ikke skulle ha vært med i det hele tatt, noe som i stor grad dreier seg om dem fra Asia, og utslagsrundene begynner. (Her kunne jeg ha satt inn en enda mer omfattende parentes, for jeg virkelig avskyr asiatiske landslag, spesielt Sør-Korea, men i og med at innholdet fort kunne beveget seg mot et ideologisk grenseland som, andre steder enn i Serbia og indre London øst, ikke er like høyt verdsatt i dag som i Tyskland for noen-og-seksti år siden, lar jeg det ligge.) I og med den voldsomme interessen min for engelsk fotball har jeg pleid å holde med England, men de styres av en udugelig, moralsk evenukk av en svenske som i tillegg har fått dem til å spille den mest destruktive og likegyldige fotballen England noensinne har spilt, så det er umulig for meg å holde med dem. Jeg håper at Tottenham-spillerene i laget skal gjøre det så godt som mulig og får så mange positive opplevelser som mulig, men ellers kan England godt mot Ecuador i neste runde. Muligens sier jeg dette for å tøffe meg litt, og når England havner i en tett avgjørende kamp litt senere tar muligens de gamle følelsene overhånd. Jeg tror imidlertid ikke at det skjer, for jeg kan ikke forfra Svennis og disposisjonene hans. I tillegg er det noen av spillerne jeg ikke tåler trynet på heller. Av en eller annen grunn var det lettere å svelge Tony Adams og til og med Ian Wright enn det er å utstå Sol Campbell eller Frank Lampard. Jeg klarer ikke å heie på dem. Ved siden av England, har jeg alltid holdt med Argentina. Alltid vil si siden 1986, som var det første mesterskapet jeg husker godt. Diego Maradona, verdens udiskutabelt beste spiller gjennom tidene, eide Mexico og resten av verden i en måned. Selv om han var god i '86, kommer mine kanskje beste VM-minner fra de to neste VM-ene. Det ene er pasningen hans til kompisen Caniggia som scoret like før slutt og slo ut Brasil i 1/8-finalen. Det andre er åpningskampen til Argentina i 1994 da det fantastiske argentinske laget anført av Maradona knuste Hellas 4-0. Så god som han var, kommer ingen fotballspiller noensinne til å bli igjen, og derfor holder jeg med landet hans. De store overraskelsene som ofte kommer i VM har egentlig uteblitt i dette mesterskapet. Ecuador går videre på bekostning av Polen, det er uventet. Ghana kan komme til å gå videre i dag, det vil være oppsiktsvekkende. Det samme vil det være om Australia går videre, noe som fort kan skje, men ellers har det vært stille. En gledelig, kanskje ikke overraskelse...et gledelig aspekt ved mesterskapet har vært hjemmeheltene Tyskland sin fine form. I forrige VM i 2002 fant jeg meg selv sittende foran tv-en og heie på Tyskland i finalen mot Brasil. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle heie på Tyskland i noe som helst, aller minst fotball, men slik ble det. Etter den gang har Jürgen Klinsmann tatt over som förbundskapten, det tøffeste svenske ordet som finnes, og lagt seg ut med de gamle gubbene Beckenbauer, Hoeness og Rumenigge. Klart jeg holder med Tyskland! Følg med for mer, mindre ufokusert, VM-stoff om ikke lenge.

Ukens musikktips

Det er ikke noe annet enn forbausende, men til tross for at jeg forsøker å fremme norsk musikk så godt jeg kan, har jeg ennå ikke skrevet om noen norske plater i bloggen min ennå. Det blir det en forandring på akkurat nå. Ukens musikktips er nemlig den kolossale, uovertrufne ...and then take you to a place where jars are kept (for enkelhets skyld heretter kalt Jars) med Thulsa Doom. Jeg, og flere av dem jeg oppholder meg mest sammen med, fikk et nærmest sakralt forhold til Jars umiddelbart etter den ble gitt ut i 2003. Slike bråforelskelser er svært sjeldent et godt tegn, for de beste platene har det med å være dem som trenger litt tid før de biter seg fast i deg og blir der. Denne Thulsa Doom-plata er et av få unntak. Mye av æren for det skal hardrock-guden som velger å uttale norsken sin med bløte konsonanter, produsent og gitarist Ole Petter Andreassen, ha. Det virker som om alt den fyren legger fingrene sine borti blir gull. I tillegg til å spille gitar i Thulsa Doom og Cumshots, spiller han også trommer i Black Debbath og produserer plater med rock på en helt overlegen måte. Lyden på Jars er litt renere enn den du finner på den grumsete og tildels seige forgjengeren The Seats are Soft But the Helmet is Way Too Tight, men det nye lydbildet kler den nye musikken musikken perfekt, for Jars er nemlig en langt mer pop-aktig plate enn Seats. Bak teppet av gitarer og anden fandenskap, finnes de søteste små melodier. Det er vanskelig å trekke frem ett høydepunkt fra Jars. Why Do You Keep On (Watching the Porno) After You Came er både veldig morsom og så fengede at en får rent lyst til å klappe i hendene som en med tung Downs. Det samme gjelder Got to Have Mine, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger siden 2003 jeg og flere med meg har hylt "I can be gay-yeah! I can be whatever it takes!" i festlig lag. Generation '71 er både bitende satire og resignasjon over egen livs-situasjon innpakket i musikk som er som sugd ut fra en rockplate fra nettopp 1971, mens How Hard Can It Be er et sjeldent eksempel på musikk som begynner på en måte som litteraturen kaller in medias res. Disse perlene til tross, det er få ting som slår en skikkelig anthem, og bedre kan ikke Machine of Oslo beskrives. Jeg husker ikke om det var jeg eller min samtalepartner som en gang omtalte Machine of Oslo som en låt som ville ha hevet enhver plateeutgivelse, uansett sjanger, når som helst, men jeg nevner det fordi det er sant. Den er så hardtslående og melodiøs, desperat og morsom at alle som driver med rock og beslektede stilarter burde skjønne at der ligger lista - det er dette jeg har å strekke meg etter. Jeg kan ikke avslutte uten å hylle et annet enkeltmedlem av Thulsa Doom. Papa Doom, vokalisten som sluttet ikke lang tid etter at denne plata ble gitt ut, er en viktig årsak til at Jars er så bra som den er. Stemmen hans er litt vanskelig å bli komfortabel med, det syntes i alle fall jeg, men når den først er på plass blir den der. Jeg hører en absurd miks av gigantisme og sårbarhet i stemmen til Papa (den sprekker flere ganger), men i motsetning til Goliat står han støere enn den eneste edru karen i et utdrikningslag på Finnskogen, og hever plata flere hakk. Da er det ikke mer å si. Hvis du er interessert i rock, norsk rock, og ikke eier ...and then take you to a place where jars are kept, er du ikke interessert i rock.

Hos frisøren

En frisørsalog er litt som et horehus light. Du sitter og har det skammelig komfortabelt en halvtimes tid sammen med en vilt fremmed dame som gnir puppene sine mot bakhodet ditt mens hun duller med sveisen din. Når hun er ferdig betaler du henne, og summen du betaler fordeles mellom henne og arbeidsgiveren hennes. Jeg var hos frisøren nå nettopp, men jeg ble klippet av arbeidsgiveren, for å si det sånn. Han lukta svette, var tynn og senete, hadde ironisk nok utrolig rar sveis og det eneste han gnidde mot meg, gnidde han mot håndleddet mitt som hvilte på armlenet på frisørstolen. Jeg føler meg utrolig snytt og selv om jeg følte meg ganske fin til hårs da jeg gikk, kommer jeg ikke til å eksperimentere i valget mitt av salong neste gang jeg skal klippe meg.

Ukens musikktips

Endelig. Etter 100 års venting for de aller eldste og ondeste blant oss er dagen her; 06.06.06. Selv om det er mye ondskap og myter om ondskap knyttet til denne datoen, er det ikke å komme utenom at den er langt mindre ond enn visuelt stilig. Det er mulig at jeg kommer til å måtte bite i meg disse ordene senere i dag mens blodet spruter ut av ørene på meg, men bortsett fra ekstreme på hver side (og det finnes langt flere ekstreme kristne enn ekstreme satanister) er det vel ingen som har de store forventningene til at denne dagen skal bli veldig annerledes enn 05.06.06. eller 07.06.06. Det finnes tonnevis med artister og plater der ute som har blitt satt i forbindelse med Satan sjøl. Nå er oppfatningen av hva ondskap egentlig er blitt rimelig differansiert etterhvert som mennesket er blitt mer opplyst. Enkelte sverger fremdeles til skremmebildet med svovel og høygaffel som jeg tideligere har latt The Louvin Brothers få presentere, andre - meg selv inkludert - er av den oppfatning at musikalsk og forsåvidt også ideologisk representerer Anastacia og Bob Marley en langt mer reell ondskap enn hva Gaahl fra Gorgoroth og Phil Anselmo noensinne vil kunne, selv i kompaniskap. Med slike forutsetninger er det umulig å plukke ut en artist eller en plate som skal få representere ondskap i musikk. Ukens musikktips blir dermed å høre på musikk som du ikke liker i det hele tatt, det være seg Kaizers Orchestra, Mayhem eller Ray Charles.

På jobb

Jeg har vært på jobb idag. I og med at jeg ikke har noe på det ordinære jobbmarkedet ennå, har jeg både i går og i dag vært på Losang. Det er et sted der en kan møte opp ugudelig tidelig på morgenen og håpe på en dags arbeid. I går fikk jeg ikke noe, men i dag ordna det seg, riktignok etter nesten tre timers venting. Jeg ble sendt bort til noen leiligheter som er under bygging i Kristian Kroghs gate 30, og jobben min var å bære kjøkkeninnredninger sammen med han fyren som etterhvert skal montere disse kjøkkenene. I starten gikk det skikkelig greit. Han fyren, Jens, var supertrivelig og han satte stor pris på å jobbe sammen med noe annet enn polakker slik at han fikk prata litt mens han var på jobb, som han sa. Etterhvert begynte armene mine å bli vel tunge. Det er ikke det at jeg er redd for å ta i et tak, ikke i det hele tatt. Problemet er kanskje at jeg ikke er så vant til det. Bicepsene surna like plutselig som melk i ei badstue i tordenvær, og da vi skulle bære kjøleskapet opp i 8.etg lå det an til katastrofe. Jeg var helt ferdig, og hadde det ikke vært for en fyr som tilfeldigvis kom forbi i trappa, kunne jeg sannsynligvis droppa å stikke på Losang noe mer. Jens var ikke særlig imponert: Hva har du i arma 'a? Sævvemjælk? Du KAN'KE værra SÅ veik?!!? Joda, det er fullt mulig det. Jeg fikk overtalt Jens til å la meg stikke en tur på Narvesen etter Cola, og etter det gikk ting mye bedre. Jeg tok til og med en time overtid og pakka ut kjøkkenskap og rydda ut skrotet vårt. Nå har jeg vært og henta hyra mi på Losang, hehe. En kan velge mellom penger på konto og cash, og selv om de ikke kom i en brun papirpose valgte jeg det siste. Det blir vel et par øl til middag, tenker jeg.

Ukens musikktips

Ytringsfriheten er kanskje det av alle lovfestede privilegier amerikanerne setter høyest. Det var ytringsfrihet som gjorde at pilgrimene dro fra England til USA for hundrevis av år siden. Riktignok lastet de opp Mayflower fordi resten av det engelske samfunnet ble i overkant frilynt i forhold til gudsfrykt og rett tro, og man håpte at ved å dra til et nytt sted kunne de bakstreverske holdningene få et forlenget liv. De skulle bare ha visst. Under en konsert i London i 2003, under oppkjøringen til den amerikasnke invasjonen av Irak, kom Natalie Maines fra Dixie Chicks (DCX heretter) i skade for å forsikre de fremmøtte om at selv om hun kommer fra Texas, skammet hun seg over George W. Bush. I landet hvor ytringsfrihet elskes av alle, ble det et musikkrelatert oppstyr som sikkert ikke har vært sett siden Tipper Gore drev sitt korstog mot heavy metal på 1980-tallet. Country-miljøet i Nashville slo hendene av dem, radiostasjoner boikottet, og boikotter fremdeles, musikken deres - enten på eget intiativ eller på grunn av lytterpress - det ble arrangert demonstrasjoner med platebrenning, og et sted skal en mann demonstrativt ha kjørt over en bunke plater med den 15 tonn tunge traktoren sin. Alt dette på grunn av en bisetning under en konsert i London. Nå kan en spørre seg om de som protesterte hadde hørt på DCX tidligere, for med låter som Truth No.2 (på liveplata Top of the World Tour: Live sier Maines at de ikke visste helt hva låten handler om, men at de nå vet det, og fortsetter med å fortelle om Rock the Vote) og Travelin' Soldier har de sagt fra tidligere. De siste årene har DCX hatt en liten pause. Dels på grunn av barnefødsler, og sikkert litt for å prøve og la det verste styret legge seg. Nå er Natalie Maines, Emily Robinson og Martie Maguire en-de-lig tilbake med en ny plate. Den heter Taking the Long Way, og på denne har DCX beveget seg litt bort fra den distinkte country/bluegrass-lyden som har preget dem tidligere. For all del, det finnes her fremdeles, banjo-soloene kommer bare ikke så tett som tidligere. Det er like mye voksen-rock, adult contemporary på engelsk, og strømlinjeforma pop her. For eksempel har både Sheryl Crow og Neil Finn, best kjent fra Crowded House, bidratt på låtskriverfronten. Rent musikalsk er noen av låtene her helt på høyde med det aller beste DCX har gitt ut tidligere. Det store høydepunktet på plata kommer tidlig. Easy Silence er en slik låt som får meg til å lure på hvorfor ingen, etter tusenvis av år med musikk, har kommet opp med akkurat den kombinasjonen av toner. Den er ikke mindre enn en perfekt ballade, også på tekstsiden. Den handler dels om alt bråket som spesielt Maines har gjennomgått de siste årene på grunn av den verbale frimodigheten hennes, men det emosjonelle kaoset hun har opplevd ikke spiller noen rolle så lenge hun har en å komme hjem til som vet hva hun trenger. Kjærligheten formelig tyter ut gjennom hörlurarna mine, og jeg klarer i alle fall ikke å forbli uberørt. I andre av låtene er ikke DCX fullt så sarte og milde. Lubbock or Leave It er i dette musikalske universet svært aggressiv, og handler om dritten som har kommet fra Lubbock, TX som er hjembyen til Natalie Maines. Det er også byen hvor Buddy Holly kom fra, og familien hans har visstnok reagert kraftig på teksten som sier "I hear they hate me now/Just like they hated you/Maybe when I'm dead and gone/I'm gonna get a statue too". Harskt. Også andre låter tar et kraftig oppgjør med kontroversene fra de siste årene. Singelen Not Ready to Make Nice, som til tross for et relativt tilbakelent lydbilde spruter av oppgitthet og raseri, er en av dem. I denne går teksten enda lenger i å fortelle historien om 2003-2006:" It’s a sad sad story when a mother will teach her/Daughter that she ought to hate a perfect stranger/And how in the world can the words that I said/Send somebody so over the edge/That they’d write me a letter/Sayin’ that I better shut up and sing/Or my life will be over". Det er ganske ville saker dette, ikke minst fordi mange har kritisert Maines og DCX for å ha gjentatt kritikken sin og holdt fast ved de uttalelsene som skaffet dem så mye trøbbel. Det tok veldig lang tid før det erke-erke-erke-konservative Nashville vokste fra de negative holdningene sine til Johnny Cash, og så lenge folk som Toby "Courtesy of the red, white and blue" Keith har noe å si, kommer det til at ta lang, lang, lang tid før Dixie Chicks blir aksptert igjen. Det er ikke sikkert de har noe lyst, det er en annen ting, for det hjelper ikke særlig på humøret til byen som ofte blir omtalt som spenna i bibelbeltet at jentene gir ut en musikalsk progressiv og lyrisk konfronterende plate som svar på all kritikken de har fått. Det er derfor jeg elsker dem. DC < DCX

Sunnmørsposten

Sumpen, eller Sunnmørsposten som den heter på forsida og i telefonkatalogen, er den eneste avisa jeg har hatt et livslangt forhold til. Helt siden jeg kunne lese har Sumpen, og etterhvert www.smp.no, hatt en plass i hverdagen min. Nå er det ikke slik at jeg leser avisa fra første til siste side. Som oftest lønner det seg å lese romaner fra perm til perm, men bortsett fra skjønnlitteratur, er det nesten ingenting som leses best lydig fra venstre mot høyre. Sunnmørsposten ville vært uutholdelig å lese på den måten. Da jeg gikk på barneskolen, pleide mamma og jeg å være de første som sto opp hjemme. Begge to visste at den eneste måten en kunne sikre seg litt fred og ro om morgenen, var å stå opp lenge før de andre i familien. I årevis pleide vi å sitte og tygge i oss brød med solbærsyltetøy uten å si et ord, men med morgensendingene til NRK Møre og Romsdal og litt lett avisrasling som et svært behagelig bakteppe av lyd. De første årene etter at dette morgenritualet ble innført, kom Sumpen i en kun del. Sporten, som begynte på side 9, var det eneste jeg brydde meg om den gangen, og heldigvis pleide mamma å være ok og la meg få lov til å lese de sidene før hun lydløst kastet seg over lokalnyhetene. På mandager pleide hun å være spesielt snill slik at jeg fikk sjekke hvem som hadde scoret målene til Tottenham - hvis de i det hele tatt hadde scoret mål. Det var det ofte jeg ikke visste før Sunnmørsposten kom, nemlig. Etterhvert, jeg husker ikke akkurat hvilket år, gjorde de store endringer på avishuset i Storgata. Den eneste avisa du trenger i Ålesund fikk både nytt design og en ekstra del. Etter at det jeg, og sikkert mange andre avislesere i Ålesund, Brattvågen og Volda kaller "Ener'n" og "Toer'n" ble lansert, ble enhver fare for avisdiskusjon på kjøkkenet om morgenen eliminert. Mamma fikk "Ener'n" med lokale nyheter, mens jeg tok "Toer'n" som hadde sporten. Etter at jeg hadde lest det jeg ville, som i tillegg til sport også betydde Åpen Linje - en spalte der folk kan ringe inn og lufte gleder, men som regel bisarre frustrasjoner - byttet vi del. Åpen linje er også der Jan Arild Hagen pleide/pleier å melde om snøen på Sula og der "Skurken" fikk publisert sine lyriske hyllester til et Aalesund-lag som var mye dårligere, men langt mer sjarmerende enn dagens. Det eneste som interesserte meg noe særlig i "Ener'n" var siden som heter Rundskue. Litt enkelt sagt er det en samling notiser forfattet med utspring i to kilder - politiradio og folkesnakk. Spesielt på mandager var, og er, Rundskue uvurderlig lesning. For eksempel kommer jeg til å huske meldingen som gikk omtrent slik: "To menn, den ene trolig iført hvit dress, tok seg natt til søndag inn i en oppgang på Borgundveien og knuste ei blomsterpotte av kermaikk" lenger enn jeg vil huske navnene på mine egne eventuelle barn. Det eneste som var kjedelig med Sumpen som frokostlektyre var det latterlig lite hendige formatet. Det lå ofte igjen endel sylta solbær i avissidene etter at sistemann hadde lest avisa, for å si det sånn. I dag legger Sunnmørsposten om til tabloid-format. 124 år etter oppstarten i 1882 (forøvrig det samme året som Tottenham Hotspur ble stifta) er det slutt på alt tullet det å måtte forholde seg til kvadratmetervis med papir førte med seg. Avisa har også fått helt nytt grafisk utseende, og stoffet er mer oversiktelig inndelt under ulike headinger. Det første som slo meg da jeg bladde i det eksemplaret som jeg kjøpte i dag, var at dette ligner på Aftenposten, men det er svært mye bedre. Man har beholdt alle mine favoritt-ting i avisa, nyhets- og næringslivsdelen ser bra ut, det virker som om det ligger an til en langt friskere satsning på kulturstoff. Dette kommer til å bli historisk bra hvis rette vedkommende tør å fortelle til Helge Skuseth at det ikke under noen omstendighet kan forsvares å skrive ting som: - Det var ikke så stygt, han gjorde det meste ut av situasjo- nen. Men gult kort var greit nok, mente Trond. Som ikke kan få fullrost nok AaFKs offensive spillere. Gratulerer, jeg er strålende fornøyd med den nye Sumpen.

Kommentarer Nå kan hvem som helst legge igjen kommentarer, ikke bare registrerte blogspot-brukere.

Ukens musikktips Sist tirsdag lovte jeg at jeg skulle skjerpe meg til i dag, og det har jeg på sett og vis gjort også. I dag skal det nemlig handle om hele to låter, ikke bare ei plate eller en artist. Artistene det er snakk om, er omtrent så ulike som det overhode er mulig å få dem, men låtene jeg skal snakke om er på mange måter like; Elvis' You Gave Me a Mountain og Avril Lavigne sin Two Rivers. Like forskjellig som den forhenværende tenåringsfavoritten Avril Lavigne er fra Elvis, er Two Rivers fra Sk8er Boi, som jeg regner med at de fleste har hørt på en gang eller to. Avril Lavigne bidro med vokal på Two Rivers som finnes på ei plate fra 2000 som Steve Ladd, canadisk folksanger og mannen som oppdaget henne, ga ut. Den er en lett countrylåt med mye steel-gitar og vispe-tromming, og alle som synes at den utrolig dustete, intetsigende, men til tider svært sjarmerende "skate"(i kolossale hermetegn)-popen til Avril kan være litt for mye, bør sjekke ut dette. Jeg vurderer faktisk en tur til platebutikken selv for å lete etter Steve Ladd sjøl, for jeg har bare en råtten nedlastet versjon av dette fullkomne, lille musikkstykket. Fordi det setter så voldsomme følelser i gang, blir det ofte tekster som dreier seg om religion, sex og hat ekstra intense. Enkelte, som gospel-rakkere som ikke akkurat levde eller lever det livet de har gitt seg ut for, er noe av det flotteste jeg vet, og selv om Avril (av en eller annen grunn har jeg havna på fornavn med henne) ikke på noen måte er der, treffer hun spikeren mitt på hodet, ramp-ungen midt på nesen og nettet bak en sprellende, tysk keeper med denne låten. Jeg mener å huske og ha hørt eller lest at Avril vokste opp i et svært strengt konservativt, religiøst hjem, men at hun selv har tatt avstand fra foreldrenes livssyn. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, er det veldig spesielt når purunge, engleaktige Avril synger "Test the sea rising at your feet/How far can you go/'Til you need God's helping hand/to ride the under-tow". Det er ganske sterkt, og jeg er sikker på at mor og far Lavigne grøsser bra når de hører denne låten. Enda mer religiøst søkende er Elvis i sin You Gave Me a Mountain. Av de, tja jeg vet ikke, 150+ Elvis-låtene jeg har kontroll på, er dette den beste. Det sier ikke så lite når vi snakker om det forrige århundets største artist, og kanskje det fremste popkulturelle fenomenet som noen gang vil eksistere. Den versjonen jeg kjenner av låten er den som finnes på Alhoa from Hawaii, Elvis' absurd legendariske konsert fra 1973. Teksten er så kraftfull at en blir helt matt, og jeg skal si litt om den snart, men først må jeg kommentere musikken og bandet. Elvis' TCB (Taking Care of Business) band lever opp til navnet sitt og får jobben gjort. Glen D. Hardin, James Burton, Ronnie Tutt (som alle også spilte med Gram Parsons og Emmylou Harris) og Jerry Scheff spiller rock/R&B (ikke RnB) så bra som det er mulig å gjøre. Det eneste som kan tenkes å komme opp mot dem, er husbandet til STAX, Booker T. & the M.G.'s. De er drivende og nesten obskønt engasjerende, men de mister aldri kontrollen. Jerry Scheff på bass og verdens beste trommeslager Ronnie Tutt har timing som et sveitsisk atom-ur konstruert av en fanatisk kontrollerende nazi, men med en positiv varme selv Eli Rygg i Portveien 2 ville funnet i overkant beklemmende. Det hørtes kanskje ikke positivt ut, men i mangel på bedre billedbruk lar jeg det stå og håper at de flese vil skjønne at dette er et forsøk på å uttrykke nesegrus beundring. Elvis synger selvsagt slik bare Elvis kan. Det er nesten ikke vits i å prøve og beskrive jobben han gjør. En pen stemme er ikke alltid nok, ofte er det ikke nødvendig heller, bare en høres troverdig ut. På You Gave Me a Mountain, og alle andre låter han noensinne spilte inn (kanskje bortsett fra Smorgasboard, som Morten Ståle Nilsen spilte i en spalte han kalte "Plater vi hater" i Herreavdelingen for mange år siden) har Elvis både prikkfri stemme og troverdighet nok til å komme unna med hva som helst. Nå hjelper nok teksten på prestasjonen her, for You Gave Me a Mountain passer perfekt til Elvis' veldig nysgjerrige, men beinhardt lojale, kristne tro. Born in the heat of the desert/My mother died giving me life/Deprived of the love of a father/Blamed for the loss of his wife/You know, Lord I've been in a prison/For something that I never done/It's been one hill after another/I've climbed them all one by one/But this time, Lord you gave me a mountain/A mountain you know I may never climb/It isn't just a hill any longer/You gave me a mountain this time/My woman got tired of heartaches/Tired of the grief and the strife/So tired of working for nothing/Just tired of being my wife/She took my one ray of sunshine/She took my pride and my joy/She took my reason for living/She took my small baby boy/But this time, Lord you gave me a mountain/A mountain you know I may never climb/It isn't just a hill any longer/You gave me a mountain this time Mora til Elvis døde da han var i militæret. Aloha From Hawaii ble spilt inn i Januar 1973 - Elvis og Pricilla tok ut skilsmisse den 9.oktober samme år. Hadde joy rimet med girl ville dehydrasjon på grunn av denne låten vært like vanlig som kreft i Tsjernobyl.

Neste uke lover jeg skummel hedenskap, ellers kan jeg like gjerne døpe om bloggen min til Anders' bibelhjørne, og det skal vi ikke ha noe av.

Beltet mitt - R.I.P. Jeg kom i skade for å urinere på beltet mitt i dag, så da måtte jeg bare kaste det. For et liv det beltet har levd. Jeg måtte kjøpe det en gang jeg hadde unormalt sjenerende buksesig, og nå er det skilt fra matfar etter å ha blitt pissa på.

17.mai Det ble ekstremt mye fjas og moro i går. Deilig frokost og mye bra folk hos Pål og Astrid, og en fin jevn bris hele dagen. Når Barcelona i tillegg slo Arsenal i Champions League-finalen, kunne ikke dagen blitt bedre. Her er noen bilder som burde sette selv dem minst fotball-interesserte i sunn stemning.

Bro-Frogger Jeg har funnet på en liten lek som jeg bruker når jeg går over broa over Ring3 på vei hjem. Jeg kaller den for Bro-Frogger og alle som har sett Seinfeld-episoden der George kjøper Frogger-maskinen han fremdeles har topp-scoren på, vil lett skjønne hva dette går ut på. Jeg prøver å unngå og bli "påkjørt" av biler når jeg går over broa. Jeg har ikke lov til å stoppe på vei over, så det gjelder å time det slik at alle biler passerer enten foran eller bak meg mens jeg krysser veibanen. Er dette som å rote med en kjepp inn i et potensielt ormebol av tvangstanker? Muligens. Er det ganske underholdende og en fin måte å sprite opp turen hjem? Utvilsomt. http://www.fetchfido.co.uk/games/frogger/Frogger.htm

Ukens musikktips Jammen er det tirsdag igjen, og jeg må finne på noe nytt å skrive om. Hva skal jeg velge? Jeg tenker det blir noe Beach Boys. Nei, forresten, det skal jeg spare til en annen gang. Det må finnes noe litt nyere og mer relevant som jeg har blitt begeistra for i det siste? Sannheten er at det er ingen nye plater i bunken ved senga mi nå. Hmmm, skal vi se, dette er urovekkende vanskelig. Jeg hører ikke på radio lenger, så jeg får ikke med meg nye artister på den måten, jeg leser ikke musikkblader i altfor stor grad heller lenger, det er lenge siden jeg har lasta ned noe ny musikk - all fokus er rettet mot oppdaging av gamle skatter. Hvor henter jeg ny musikk-inspirasjon? Dette er helt håpløst, og jeg skal virkelig skjerpe meg til neste uke. I dag holder jeg meg til jeg løftet om sjangerspredning, og snakker litt om Jay-Zs The Blueprint fra 2001. Denne plata er på alle tenkelige måter en ren maktdemonstrasjon. Den musikalske skal jeg snakke om fortere enn du rekker å tenke at du leser dette avsnittet før du leser det neste, men først skal jeg nevne en liten ting som kan illustrere den kommersielle maktdemonstrasjonen. Jeg skulle kjøpe denne plata hjemme i Ålesund. Jeg var innom alle musikkforretningene i hele byen, men ingen hadde plata. Ikke fordi de ikke hadde hørt om den eller hadde planer om å ta den inn slik det ofte pleide å være når jeg skulle kjøpe musikk i Ålesund etter at Alex Rinde hadde slutta på Jukebox i byen, neida - de var utsolgt. Det er nesten helt umulg å finne eksempler, tenkte eller reelle, som kan understreke hvor bisarr den situasjonen jeg opplevde var. Det er som om folk måtte gå slukøra hjem fra en biff-restaurant i Texas fordi den var utsolgt for fruktsalat. Veldig merkelig. Det mest oppsiktsvekkende med The Blueprint er at den er nesten fri for gjesteartister. De fleste store rap-album som gis ut, er proppfulle av gjester, og den artisten som er den egentlige utgiveren av CDen kan nesten havne litt i bakgrunnen hvis gjestene hans er flinke nok. På denne plata er det bare en gjest, og selv om han etter min mening leverer de beste versene han noensinne har gjort på Renegade, når ikke Eminem Jigga til anklene engang, dette dreier seg kun om Jay-Z. En gjennomlytting av denne plata, gir deg muligheter til å leve ut et vell av ulike følelser. Jay-Z byr på alle mulige temaer og stemninger fra latter via sinne til tårer. Han slenger drit til rivalene sine ("Idon't care if you Mobb Deep, I hold triggers to crews/You little fuck, I got money stacks bigger than you" og "Went from nasty Nas to Esco's trash/Had a spark when you started, but now you're just garbage") i Takeover, bruser med fjæra ("Can't leave rap alone the game needs me/Haters want me clapped and chromed it ain't easy/Cops wanna knock me, D.A. wanna box me in/But somehow, I beat them charges like Rocky") i IZZO (H.O.V.A.), U Don't Know er hans egen suksesshistorie og Song Cry, den gåsehud- og tårefremkallende balladen, forteller om baksiden av medaljen. Disse tekstene fremføres av verdens beste rapper, det tør jeg påstå uten og være i nærheten av å hevde at jeg har noen som helst oversikt over rap-universet. Jay-Z har en flow og en timing som ikke ligner grisen. Han virker nesten programmert, og det er helt vilt at en mann kan ha så mye musikk i seg uten å kunne synge, for det kan han ikke, bare hør slutten av Girls, Girls, Girls. Musikken er like monumental som tekstene og fremføringen av dem. Just Blaze, Roc-A-Fella sin husprodusent, og Kanye West, som så vidt jeg vet ble introdusert for det store publikummet på denne plata, har produsert de fleste av sporene og jobben de har gjort er prikkfri. Begge to sampler mye gammel musikk, selv mine gamle favoritter i The Doors er brukt. Den utstrakte bruken av soul-samples gjør at de fleste av sporene er myke og behagelige å høre på, samtidig som den helt absurde detaljrikdommen gjør at det ikke er kjedelig et eneste sekund. Når Jay-Z som sagt har en flow som gjør en ør, er det bare gi seg ende over. Nå har det seg slik at suksessen som Jay-Z opplevde med denne plata, virket å gå ham litt til hodet, og i det voldsomme kjølvannet av The Blueprint, dukket The Blueprint2: The Gift and Curse og The Blueprint 2.1 opp. Disse platene er det best å unngå for enhver pris, men kjøp den første hvis du ikke allerede har den, skjønt det er det små sjanser for i og med at halve Ålesund eier et eksemplar.

VM-troppen til England Jeg gidder ikke å si så mye om dette, for jeg er så oppgitt og sjokkert at det bare villle blitt overmåte usaklig. Det er helt fantastisk at en mann med Svennis' erfaring og tilsynelatende tyngde kan begå et slikt svik i forhold til sin egen jobb og integritet. Jeg tenker selvsagt på uttaket av Theo Walcott. Hvordan kunne han dukke opp i troppen uten å ha spilt et eneste minutt for Arsenal hele sesongen? Verken Svennis eller Tord Grip har sett han spille noe annet enn internkamp på halv bane under en Arsenal-trening. Folk kan snakke det de vil om David Dein og hans påvirkning/press på Sven Gôran Eriksson, men det er tross alt Svennis som tar de endelige avgjørelsene. Det eneste jeg kan glede meg over, er at Aaron Lennon, Jermaine Jenas, Michael Carrick og Paul Robinson er tatt ut i troppen.

Ukens musikktips Ukens musikktips denne uken dreier seg om enda en ny sjanger. Jeg vil prøve å spre tipsene så godt jeg klarer i sjanger-landskapet til å begynne med, før jeg smalner inn og blir litt mer tilfeldig og kanskje mer aktuell i tipsene mine. I dag dreier det seg om country/gospel/bluegrass og The Louvin Brothers. Deres plate Satan is Real fra 1960 er både bisarr, provoserende og latterlig harmonisk. Det er vel bare å begynne med coveret, tenker jeg. Dette er uten tvil det mest villeste plateomslaget jeg noensinne har sett, og da inkluderer jeg alle "morsomme" tullecover jeg har blitt utsatt for siden det ble en egen humorsjanger på nittitallet en gang. Det er veldig lett å avfeie The Louvin Brothers som tulleartister basert på dette coveret, men tro meg, de lett fortvilte ansiktsuttrykkene, den 12 fot høye djevlen, asken og ilden uttrykker reell bekymring og advarsel. Låtene på platen dreier seg stort sett om en bedrevitenede og fordømmende versjon av kristendommen. Tittelsporet Satan is Real har til alt overmål sin egen lille gudstjeneste - type svovel - midt i låten, og minner mest om det The Cumshots kaller brun kristendom og selv beskriver i sin låt Sieg Christ. Selv om det muligens høres fælt ut, er tekstene i stor grad med på å gjøre plata så fantastisk bra som den er. Ira og Charlie kaller en spade for en spade og ikke et nyttig hjelpemiddel til bruk i møte med jord, sand eller snø, slik mange andre artister som flagger et kristent budskap ofte gjør. Når en også vet at Ira sjelden var sein med å kaste loss og drive av, og i tillegg hadde det med å banke konene sine, blir det nesten litt festlig å høre på formaningene om et rent og prektig liv, men også litt sårt for eksempel når de synger Carter/Cash-slageren The Kneeling Drunkard's Plea. Satan is Real inneholder flere klassikere, blant andre The Christian Life og Satan's Jeweled Crown som er å finne på henholdsvis tidenes beste longhair-country-plate, The Byrds' Sweetheart of the Rodeo, og Emmylou Harris' Elite Hotel. Mine personlige favoritter er There's a Higher Power, som er en nesten morsom rockabilly-låt, He Can Be Found, en helt vilt inderlig ballade og ikke minst Are You Afraid to Die som villeder lytteren med englesang når den i realiteten dreier seg om den evige fortapelsen som venter når en dør, forutsatt at en ikke tror på Gud selvsagt.