Anders sier

UCB

2008-02-18T19:13:00.007+01:00

Det er mer enn ok å kalle dette et stunt på linje med å annonsere nyheten hjulet, men sånn er det bare. Jeg har nemlig sett lyset i et gammelt punkband från Göteborg - Union Carbide Productions. Jeg er nesten ute av stand til å skrive noe særlig, til det er jeg altfor begeistret, men vær så snill å se videoen under. Anders sier igjen, og jeg kommer sterkere tilbake, men nå må jeg bruke litt tid på å le hysterisk.

Ålesund

2006-10-19T13:13:00.000+02:00

Alt trenger ikke å handle om noe spesielt eller være ment som underholdning, undervisning eller provokasjon på ulike nivåer. Noen vil kanskje oppfatte dette som en provokasjon, og det er det ikke noe jeg verken ønsker eller kan gjøre noe med. Jeg kan bare sitere Mr.T og si: "I pity the fool..."

Jeg har vært noen dager i Ålesund, og som jeg skrev i en epost for bare noen minutter siden - Gud hjelpe meg for en perfekt liten by det stedet er. Jeg får aldri nok. For det første er det helt uvirkelig vakkert der. Jeg kom gående over Hellebroa i går da jeg lot blikket vandre litt høyere enn jeg vanligvis gjør. Opplevelsen av å stå så og si i sjøen, midt i sentrum i en mellomstor norsk by og se rett inn i fjellveggen er veldig spesielt, det hadde aldri slått meg før jeg stod der ved siden av Arbeideren og glante. Jeg studerte Fjellstua, øverst på Aksla, i så klart høstvær at selv mitt over middels tilfelle av Peters anomali fortonte seg som et mildt tilfelle av morgenmysing. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, så den ut som Soria Moria. Nå har det seg slik at Fjellstua i motsetning til nevnte eventyrslott i høy grad er oppnåelig, det er bare å kjøre dit, men fra mitt egentlige ståsted, ikke i Ålesund sentrum, men på Blindern/Grønland i Oslo virker den veldig langt borte.

Selvfølgelig er ikke alt som det skal være i Ålesund heller. Jeg setter stor pris på en konsert en gang i blant. Jeg liker idéen, eller vissheten, om at jeg kan gå ut døra mi hjemme og i løpet av 20 minutter kan jeg gå inn døra et sted der det skal spiller rock eller slektninger av rock. Jeg setter også stor pris på den samme vissheten når det kommer til å se film på Cinemateket, debatter, litteratur-arrangementer og andre ting som faller inn under et mer eller mindre vidt kulturbegrep. Ålesund tilbyr ikke disse mulighetene. I et nettintervju med de ekstremt aktuelle 120 Days fra Kristiansund var en av dem som stilte spørsmål til dem sannsyligvis ålesunder: "Når dere er ferdig med turneen i USA, har dere da planer om en aldri så liten turne i Norge? Var på en konsert med dere på kongens bar i ålesund og det var faen meg det råeste jeg har opplevd i musikkdøde ålesund. skjønner om dere ikke kommer dit igjen, men ellers i norge da? :-) Hilsen en som er på vei ut for å kjøpe plata!Innsendt av: Peder" Bortsett fra at Peder er litt ustø i bruken sin av stor bokstav, er innlegget hans utrolig presist. Det skjer nemlig ikke en dritt for folk mellom 15 og 45 i Ålesund. Hvis du ikke er opptatt av Idol eller Idol-relaterte ting, danseband, voksenartister som Bjørn Eidsvåg eller "shows" à la S-M-XL eller Kristine Hope, fremstår Ålesund like kulturelt visjonær som Kina fra midten av 1960-årene. Mange vil innvende at skjønnheten i Ålesund i stor grad er overfladisk og lite interessant. De mange flotte husene er ikke annet enn fasader, og bak dem bor det nesten ikke mennesker. Jeg er delvis enig. Det er kjedelig å gå rundt i en vakker by uten at du treffer mennesker, og de du treffer er enten i dress på vei til et møte, skole-elever på vei hjem eller eldre som er ute og går fordi de har friske nok bein og tid til å gjøre det. Jeg er også relativt frisk til beins, og det er først og fremst naturen rundt jeg savner å kunne bruke. Jeg var på Sukkertoppen, byfjellet i vest, på mandag. Da jeg kom til toppen peip vinden i ørene mine, og selv der oppe, 314 meter over havet, luktet det hav. Bedre blir det rett og slett ikke. Nærmest kommer en fjelltur litt lenger øst eller sørøst. Mulighetene for fotturer i fjellene rundt Ålesund er utallige, og der det ikke lukter sjø, lukter det lyng, myr, vann og stein.

Slik er det ikke i Oslo. På den annen side finnes det ikke andre byer i Norge som kan tilby byturer til fots som kan vare i timesvis, og det setter jeg like stor pris på som frisk luft, sjø og lyng. Du kan starte ved foten av Ekebergåsen, gå gjennom Gamlebyen, over Grønland og Tøyen, Sofienberg, Grünerløkka, bort til Alexander Kiellands plass, over til Bislett, videre til Majorstua, Briskeby, Frogner, Bygdø Allé til Drammensveien, Vika, over Aker Brygge, gjennom sentrum over Grønland igjen og ende opp der du startet for en halv dag siden. Underveis, uansett når på døgnet, vil du treffe mennesker, se ting som er mer interessante enn det som går på TV2 akkurat når du er ute og går, og du vil måtte la skoene som du har brukt hvile i minst tre døgn. Å gå fra Steinvågbakken til Klipra tar kanskje 25 minutter, og det eneste som kommer til å skje underveis er at du blir våt og kanskje får skarpe blikk fra folk som burde passe sine egne saker og ikke lure på hvem alt og alle er.

Det er derfor er det deilig å komme tilbake til Oslo etter lengre opphold i verdens vakreste by; det er tross alt her jeg har det aller meste av venner og kjente - for ikke snakke om rutiner og vaner. Jeg lever livet mitt her, men det er engang slik at det er i Ålesund jeg hører hjemme. Slik har det alltid vært, og nå, etter flere år utenbys uten bedring, eller forandring er kanskje bedre å si, er jeg i ferd med å erkjenne for alvor at slik kommer det til å forbli også. Jeg vet bare ikke om jeg skal ta konsekvensen av det.

Break it up, guys

2006-10-11T14:08:00.000+02:00

Jeg har, som tyskeren sier, latt meg klippe. Jeg bestilte lærlingtime hos Nikita i Hegdehaugsveien på vei hjem i går, og gledet meg til å bli dullet med en times tid - lærlingene bruker litt lengre tid enn vanlig - fra klokka tolv i dag. Oddbjørn, som hadde fri frem til 15.00 ble med på gåturen gjennom byen. Lite ante vi da vi begynte å gå at jeg, som er sykelig opptatt av å komme tidsnok til saker og ting, kom til å komme noen minutter for seint.

Jeg kikka på klokka da vi gikk over veien ved Berthel O. Steen/Slottsparken, konstaterte at jeg hadde beregna løpet perfekt i forhold til frisørtimen og nikket anerkjennende til meg selv. Da vi kom opp til 7Eleven ble den perfekte timingen imidlertid forpurret. En fyr med brusbil holdt på å bære inn brus-forsyninger til butikken, men da vi nærmet oss ble han verbalt angrepet av et bud fra Tom's*. Budet var jugoslav/tyrker, noe slikt, og kjeftet og smalt og gestikulerte fordi han mente at brusbilen hindret han i å gjøre jobben sin. "Du skal flytte bilen din!" skrek han mens han hyttet med neven til brusmannen. Brusmannen på sin side brølte at det ikke kom på tale. Han ville være ferdig om to minutter hvis han bare fikk jobbe i fred.

Det var skikkelig ampert, og ingen av dem så ut til å ville gi seg. Vi ble stående og avvente litt, og da jeg skulle til å si til Oddbjørn at jeg måtte gå hvis jeg skulle oppfylle forpliktelsene mine overfor Nikita, ga budbilsjåføren brusmannen en skikkelig dytt slik at han mistet balansen og ramla bakover på lasterampen på bilen sin. Da han kom seg på beina, svarte han med å dytte igjen, og tyrkeren gikk i asfalten.

Oddbjørn gikk mellom dem, og vi prøvde å roe ned hver vår mann. I sånn cirka sju sekunder så det ut som om vi var kandidater til Nobels fredspris, (Er det noen som vil ha den, forresten, etter alt rotet på Fredssenteret?) men så braket de to sammen igjen. Denne gangen ramlet de begge overende, og brusmannen trykte trynet til budbilsjåføren i rennesteinen. Oddbjørn bykste til og prøvde å skille dem, og jeg gjorde et spedt forsøk på å hjelpe. På dette tidspunktet hadde også hun som jobba på 7Eleven kommet ut og begynt å kjefte. At hun mente at det var flaut og pinlig at voksne folk kunne oppføre seg på denne måten, så ikke ut til å plage de to kamphanene i særlig stor grad. De fortsatte å bruke munn og hylte at "Nei, jeg flytter ikke bilen, din kødd. Jeg er ferdig om to minutter, la meg få gjøre jobben min." og "Du skal flytte bilen, jeg får ikke gjort jobben min!" Dama fra butikken fortsatte å kjefte, og jeg begynte å kjefte på tyrkeren. Han gav meg Blikket, og jeg var rimelig sikker på at han kom til å lande neven sin på nesen min, så jeg trakk meg litt unna. Det var i grunnen det.

Jeg trakk opp på Nikita og fikk meg ny sveis av en nervøs frisørlærling som sa Oi! da hun hadde klipt to klipp. Det første kuttet håret mitt, det andre kuttet fingeren hennes. Den dårlige starten til tross, synes jeg at jeg ser ok ut, men som jeg har hevdet etterpå; hun så såpass bra ut og hadde et så vinnende vesen at hun sannsynligvis kunne ha klipt måne på meg uten at jeg hadde reagert særlig negativt.

*Før noen kommenterer det, jeg er fullstendig innforstått med at Tom's egentlig er galt - det skal være Toms. Vær trygg på at det svir i øynene og verker i fingrene etter å ha skrevet Tom's Transport & Budbilservice slik Tom sjøl vil ha det.

I dag: Britpop

2006-10-10T19:10:00.000+02:00

I dag, 10 år etter, kan det føles som om store av 90-tallet dreide seg om bristiske menn et eller annet sted i tjue-åra. Engelsk fotball tok kommersielt fullstendig av, magasiner som Loaded ble uforklarlig nok geni-erklærte og NME, MelodyMaker samt de verste engelske avisene som The Mirror og The Sun dyrket "krigen" mellom de såkalte nye Rolling Stones og Beatles; Oasis og Blur var umulige å unngå. Den såkalte krigen toppet seg da disse to bandene ga ut platene (What's the Story) Morning Glory og The Great Escape nesten samtidig høsten 1995, og singlene Wonderwall og Country House ble spilt annenhver gang hele døgnet på både Petre og alle andre europeiske radiostasjoner. Jeg skal innrømme at jeg var en av dem som lot meg rive litt med av alt pratet, men må tilføye at det var omtrent på denne tiden at jeg var på alvorlig utkikk etter en safarihjelm til å gå på byen i Ålesund med. Ålesund ligger på cirka 62 grader nord.

I dragsuget bak de rallende, alt mulig-konsumerende Gallagher-brødrene i Oasis og parhestene Graham Coxon og Damon Albarn i Blur fikk en rekke dritband fra Storbritannia mye mer oppmerksomhet enn de strengt tatt fortjente. Det er ingen overdrivelse å si at verden hadde vært et bedre sted uten band som Gene, Stereophonics og Echobelly - for ikke å snakke om Gay Dad. Delvis i skyggen av disse fikk langt mer interessante band som Supergrass og Pulp jobbe i relativ fred. Supergrass sin første plate I Should Coco inneholdt riktignok giga-hiten Alright, og Pulp var nære verdensherredømme med Common People fra Different Class. Etter 1995/96 valgte Damon Albarn og Graham Coxon å suge seg så kraftig fast i sine egne rompehull at hodene deres forsvant inn, og de ble forvandlet til to radmagre, bleike ni-tall med briller. Brødrene i Oasis lot til å prøve og drepe hverandre, men begge mislyktes i like stor grad med det som de gjorde med de neste platene sine, og etter at Oasis ble gjennomskuet har få gjort noe annet enn å le av dem.
Ut av skyggen trer Pulp. I 1998, to år etter at det stod på som verst i Storbritannia, gav de ut This is Hardcore. Ensomhet av ulik art, resignasjon, paranoia og et vell av andre bekmørke tanker ser ut til å ha vært hovedingredienser i livet til Jarvis Cocker, brillejesus, vokalist og låtskriver. Hele platen står i dyp kontrast til den tilsynelatende uproblematiske festen fra et par år tilbake. De to første låtene The Fear og Party Hard beskriver det som har veltet over J. C. med gigantisk tyngde: "Oh Baby, here comes the fear again/The end is near again/A monkey's built a house on your back/You can't get anyone to come in the sack & here comes another panic attack. Oh here we go again" og "I was having a whale of a time until your uncle Psychosis arrived. Why do we have to half kill ourselves just to prove we're alive?" Ikke et snev av tvil om at festen er over, altså. Eller, den har i alle fall tatt en annen retning enn hva en kanskje så for seg.

De aller fleste typer vantrivsel beskrives på This Is Hardcore, og det er først og fremst tekstene som gjør denne plata til den klassikeren jeg anser den for å være. Selv jeg, som tidligere nevnt ikke er opptatt av tekster i altfor stor grad, lot meg rive med av orduniverset til Jarvis Cocker allerede fra første gjennomlytting foretatt på de absurd fullt møblerte 5,5 m2 jeg disponerte på Røa våren 1998. Jeg har allerede nevnt generell angst og post-festlige psykoser som temaer. I Help the Aged er angsten mer spesifikk i form av en voldsom engstelse for hva som kommer når alderdommen for alvor fester grepet, og TV Movie er sorg over tapt kjærlighet på sitt mest dunkle og hjelpesløse: "Without you my life has become a hangover without end/A movie made for TV:/bad dialogue, bad acting, no interest/Too long with no story & no sex".

Selv om This Is Hardcore nærmer seg en slags optimisme mot slutten, med The Day After the Revolution som en slags "Hei serru, serru. Hatten på snei, serru, serru" i forhold til resten av låtene, er det jeg er glad jeg ikke var noen og tredve år gammel popstjerne på kokain-retur i Sheffield i 1998, men det er helt ok å høre om opplevelsene til en som var det.

Ukens litt forsinkede musikktips

2006-10-03T18:59:00.000+02:00

Det er rart med bølger, ikke sånne av vann, som i og for seg er fascinerende også, jeg tenker på trendbølger. Nesten alle, enten de vil det eller ikke, hiver seg fra tid til annen på slike bølger. Det være seg Johnny Cash-bølga som startet tidlig på nitti-tallet med den første American- utgivelsen hans, og som toppet seg da han døde for et par år siden, eller bølga som dreide seg om skinnjakker med trykk på og den som fører til at store deler av Oslos menn mellom 22 og 32 ser ut som svenske bartendere med hang til "rock 'n' roll". Kunsten med disse bølgene er å hive seg på riktige bølger, og gjerne før altfor mange ser at det er muligheter for at det skal bli en bølge. Selv har jeg både surfa triumferende på toppen av bølgen og drukna langt fra land. En gang - da jeg kjøpte hvite sko som var ment å dekorere, eller customize om du vil, med tusj - satt jeg på land og tok av meg de slitte, skitne skoene mine da bølga, med Per Sundnes brekende på toppen, kom og skylte meg langt opp på land. I kjølvannet av de kommersielt svært suksessfulle biografiske filmene om Ray Charles og Johnny Cash i henholdsvis Ray og Walk the Line, planlegges det en film om ikke like profilerte Dusty Springfield. Det ryktes at hovedrollen skal spilles av Oscar-vinneren Charlize Theron og verdens vakreste britiske menneske, Kate Moss skal visstnok spille en av Dustys kjærester. Ang "Brokeback Mountain" Lee skal ha regien, og avanserer dermed fra ekstrem male bonding i naturskjønne Wyoming til søt, lesbisk musikk i skitne urbane miljøer. Filmen skal ta for seg livet til Dusty på 1960-tallet frem til innspillingen og utgivelsen av albumet Dusty in Memphis fra 1969. Med så store navn både på skuespiller- og regi-siden, kommer filmen utvilsomt til å få en god del oppmerksomhet, og kanskje vi kan håpe på en liten Dusty Springfield-bølge slik at folk kan få øynene opp for andre låter enn Son of a Preacher Man, som "takket være" soundtracket til Pulp Fiction vel er den av hennes låter som flest kjenner til? Kast deg Dusty-bølga før den er her, og start gjerne med å begynne der filmen slutter og kjøp Dusty in Memphis. Dusty Springfield fra Nord-London - please la henne ha vært Tottenham-supporter - er noe så sjeldent som en soul-gudinne oppvokst på crumpets og litervis med melkeskjendet te. Forutsetningene hennes for å bli soulsanger av høyt kaliber var mildt sagt merkelige som hvit og engelsk, såpass rasestereotyp må det være lov å være, men i motsetning til Breke-Joss Stone står hun ikke tilbake for noen andre i sjangeren. På grunn av hudfargen er det lett å trekke sammenligninger med Elvis, men også fordi de begge hadde som sin kanskje fremste kvalitet en helt avsindig evne til å tolke og hadde nær sagt virkeliggjøre enhver låt. Dusty in Springfield er en ekstremt rolig plate, så hvis du er ute etter noe å svinge deg til, er dette et nesten like dårlig valg som det Kjell Alrich Schumann traff (sic) da han valgte å bli med David Toska til Stavanger. Lyden. Lyden er det jeg kanskje liker best med Dusty in Memphis. Verdens beste produsenter kan drive på i hundre år, men lyden av velproduserte plater fra seint 60-tall er det ikke mulig å kopiere, den er litt ullen på en måte, men den klør ikke. De som lager lyden, bandet, er eksemplariske. Visstnok det beste Memphis hadde å by på den gangen, og spesielt bassisten Tommy Cogbill er helt avsindig bra. I tillegg bidrar The Sweet Inspirations, med halve slekta til Whitney Houston og en CV som inkluderer blant andre Aretha Franklin og Elvis, med uovertruffen koring. Med et slikt utgangspunkt - soulgudinne med hvit hud også andre steder enn under beina og i håndflatene, Memphis' beste studiomusikere, legendariske kordamer og perfekt lyd - kunne denne plata innholdt No Woman, No Cry x12 og det hadde nok holdt til terningkast fire. Heldigvis hadde man helt andre planer, og låtene som Dusty Springfield har valgt seg er et gullkantet knippe. Den eneste som irriterer meg er allerede nevnt, men hadde det ikke vært for at Son of a Preacher Man har blitt ihjelspilt i alle mulige og umulige sammenhenger, ville jeg tålt den også.

Det blir egentlig litt feil å snakke om høydepunkter her, men noen låter stikker seg etter min mening ut. Ekteparet Gerry Goffin/Carole King har skrevet flere av låtene, og spesielt So Much Love og Don't Forget About Me er deilige og drivende. Sistnevnte er kanskje det nærmeste en kommer en stomper på plata. I motsatt ende av skalaen når det gjelder denne plata er den beint ut rystende I Don't Want to Hear It Anymore. Den handler egentlig om hvor begredelig menneskerasen kan være i all sin selvopptatthet, og selv om de fleste nok fra tid til annen befinner seg blant svina Dusty synger om, er det veldig lett å identifisere seg med hoved-personen i låten. Litt på samme måte som at de fleste blir fattige og rammet av en umiddelbar følelse av håpløshet når de hører Elvis synge In the Ghetto.

Hvis du er av dem som ikke har kjøpt plata til Elvira Nicolaisen, men har tenkt på det, foreslår jeg at du dropper det og heller kjøper Dusty in Memphis. Ikke bare gjør du en mye bedre handel, du gir deg selv sjansen til å hive deg på en bølge som forhåpentligvis vil nå tsunami-dimensjoner i løpet av 2007.

Nytt utseende

2006-10-02T23:21:00.000+02:00

Det er ikke bare anders-sier som har nytt utseende. Anders sjøl, altså jeg, har fiksa på fasaden. De nye brillene ble henta i dag, og siden jeg har sagt at jeg skulle legge ut et bilde, kommer det. Jeg er ekstremt lite flink til å ta selvportrett, men her er det beste, i alle fall det med mest, eh, karakter. Ingen kommer noensinne til å få seg meg med mer stoneraktig ansikt - både fordi jeg forbinder eksotisk røyk med det hippier, collegegutter på film og annet pakk som jeg ikke vil ha noe med å gjøre i det hele tatt og fordi jeg aldri har, eller kommer til å være, i stand til å gjennomføre "trekke ned"-bevegelsen. Slik ser det altså ut når en lite fotogen fotograf tar selvportrett med nye briller. Legg også merke til den splitter nye Shit City-tskjorta mi. De er Norges beste country-rockband. www.myspace.com/shitcity

Ny giv

2006-09-25T00:28:00.000+02:00

Hvis du ikke er fargeblind eller vanlig blind, vil du nok legge merke til at favoritt-nettstedet ditt har fått nytt utseende. Grunnen til det, er at jeg ved hjelp av gode venner fant ut av det lille avsnitt-problemet mitt, og i et anfall av vill begeistring bestemte jeg meg for å sprøyte litt cyber-botox i trynet på Anders sier. Jeg gidder ikke å redigere alle tidligere poster, men fra nå av blir det gode tider for dem som er fans av orden, oversikt og lesevennlighet her, og slapp helt av; selv om utseendet er nytt, vil innholdet fortsatt være det samme - altså 100% gjennomsnittlig interessant. Følg med allerede i morra for mer snadder, kanskje til og med et bilde! Wow!

Musikktips

2006-09-19T13:14:00.000+02:00

Fransk pop og rock er, tror jeg, heldigvis noe vi ikke blir eksponert for så veldig mye. Phoenix har riktignok satt sitt preg på de siste norske sommerferiene, Vanessa Paradis hadde en megagigahit en gang på åtti-tallet og i siste halvdel av nitti-tallet traff franskmenn spikeren midt på skolten med den elektroniske musikken de sendte ut over Europa. Utenom det, har franskmenn stort sett holdt seg for seg selv. Jeg mistenker denne isolasjonen å være ufrivillig, men det er nå en gang slik at verden stort sett ikke kan fordra froskespiserne, og dermed ikke vil la seg påvirke av dem. Dette igjen, bidrar til at den fransken folk flest kan, er tullefransk, men språket deres er overraskende vanskelig å herme etter, så kvaliteten blir ikke i nærheten av den tulle-engelsken som små barn, store barn og veldig mange ikke-engelsktalende artister fremfører. For eksempel er teksten i Trond-Viggos sang om Hjalmar langt mer troverdig fremført enn de fleste både Abba- og St.Thomas-låter. Jeg kan tenke meg at for en franskmann, høres jeg veldig ut som Agnetha Fältskog når jeg går rundt og småsynger mens jeg hører på Serge Gainsbourg.

Histoire de Melody Nelson kom ut i 1971, da Serge Gainsbourg var 43 år. Menn i denne alderen nærmer seg ofte det som kalles midtlivskrisen, og Monsieur Gainsbourg valgte å feire inngangen til en ny livsfase ved å gi ut et album, om en kan kalle platen det siden den klokker inn på behagelige 27 minutter, om sitt begjær for en purung, imaginær pike - Melody Nelson. Nå skjønner jeg som nevnt ikke et kvekk fransk, men i følge det jeg har lest, er det dette som er tema for verket.

Som nevnt er Melody Nelson ikke særlig lang, noe som kler platen veldig godt. Ikke fordi jeg ikke skulle ønske at den ikke var lenger - den kunne godt vart i 27 timer - men fordi sangene henger sammen, og uten å påberope meg noen som helst kunnskap om hvordan klassisk musikk henger sammen, vil jeg driste meg til å kalle dette en liten symfoni, eller opera for den saks skyld. Poenget er at sporene på platen fungerer bedre som én enhet enn som mange enheter. Hva ville for eksempel Valse de Melody vært hvis den ikke ble etterfulgt av Ah! Melody? Ganske mye, når jeg tenker meg om, men disse små trøflene av noen melodier blir uendelig mye bedre når de nytes i forhold til hverandre, og jeg tør ikke tenke på hvordan det ville være å høre dem hvis jeg skjønte hva ordene betyr. Sannsynligvis ville jeg gått inn i en lykke-psykose, umulig å ha med og gjøre, og glisende som en klasse A tosk, så hvis noen av dere som lese dette virkelig vil meg ille, er det bare å sende et franskkurs for nybegynnere i ebook-format.

Jeg har allerede nevnt Ah! Melody. Den er kun 1:47 lang, men så usannsynlig vakker og medrivende at jeg vet om i alle fall én brødre-trio med et voldsomt aldersspenn som brukte store deler av juleferien for fire-fem år siden til å vase rundt i ribbe- og Reinsdyret Rudolf-tåka nynnende på allerede diskutert tullefransk. Nå skal jeg ikke anklage noen for tonedøvhet og manglende klasse hvis de skulle være av den oppfatning at Ah!Melody ikke er høydepunktet på denne plata, for en kan egentlig velge seg hvilket som helst av de sju sporene og komme ut av det på en god måte.
Platen starter og avslutter med relativt lange, episke spor som begge garantert forteller en fascinerende usømmelig historie. De er uvanlig lavmælte, men - unnskyld meg - funky, og høres ut som noe som kunne sevet ut fra et hull i en fransk vegg hvor man serverer brennevin i skitne glass, hvor det lukter piss og pikk og hvor du, i det du setter deg i baren, får øyekontakt med en sliten jazzsangerinne som umiddelbart kommer bort til deg for å tjene en ekstra slant, eller i verste fall få en gratis drink for å holde det nødvendige inntaket ved like. I kontrast til disse står i alle fall Valse de Melody, men til dels også ed andre sporene på plata. Det er mye strykere og andre behageligheter her, og i tillegg til det skitne og slitne, finnes også bittersødme og melankoli, kjepphøy selvtillitt og galskap i musikken - alt formidlet stort sett ved hjelp av gitar og bass.

Nå skal jeg ikke glemme han som tross alt er hovedpersonen her. Ikke mange andre enn Serge Gainsbourg kunne dratt dette lasset. Det har en god del med ansiktet hans å gjøre - mannen så virkelig ut som en fransk karikatur med den digre nesen, posene, nei sekkene, rundt øynene og den ravnsvarte håret, og et mentalt bilde av han med brandy i den ene hånda og en sigarett i den andre mens hans synger, nei grynter og crooner, gjør platen i mye større grad troverdig og lett å like. Med på platen er også Jane Birkin, som i tillegg til å bidra med hvisking, sinnsvak latter og noen få sangstrofer, også har latt seg avbilde på coveret, og siden hun overtok posisjonen som Serge Gainsbourgs hovedinteresse både romantisk og seksuelt etter Brigitte Bardot, er det kanskje hun som også er Melody Nelson?

Avsnitt

2006-09-18T14:59:00.000+02:00

Fuck. Når jeg publiserer postene mine, trekker teksten seg sammen, og avsnittene forsvinner. Er det noen som leser dette som har peilig på hvordan jeg kan løse problemet mitt, setter jeg pris på tilbakemelding.

Loppemarked

2006-09-18T13:57:00.000+02:00

Jeg var på loppemarked i går, loppis. Det var ikke på eget initiativ, men i og med at jeg hadde selskap fra øverste hylle, kunne jeg ikke dy meg. Dessuten var det en fin anledning til å komme seg ut i frisk luft og nyte Oslo til fots, i perlevær.

Jeg vet ikke om det er slik i andre byer i Norge, men Oslo-folk later til å elske og gå på loppemarked. De aller færreste som besøker loppemarkedene, tenker nok på at de bidrar til at unge håpefulle også det neste året kan spille kornett, klarinett og trombone i det lokale skolekorpset. Det folk er ute etter på loppemarked er å finne den reolen, boka eller det sausnebbet de trenger der og da, og når de først er der, benytter de sjansen til å tuske i seg et pappkrus sur Ali kaffe, et knusktørt kakestykke eller en sprukket wiener i lompe. Loppemarkedet er så norsk og deilig som det bare kan få blitt, et sted der alle koser seg glugg ihjel, ubevisst for en god sak.

De folkene som kommer på loppemarked kan deles inn i ganske grove kategorier.

Foreldre, foresatte og andre som har, eller føler, tilknytning til det laget, korpset eller hva-som-helst som arrangerer loppemarkedet.

HF-studenter og andre med en hang til det alternative, og som liker tanker om gjenbruk og en slags skrudd form for anti-materialisme.

Fattige.

Folk som av andre årsaker ikke er interesserte i å bruke penger, og som ser sitt snitt til å skaffe seg ting de vil ha - gratis eller nesten - på loppemarked.

Disse siste er både triste og det verste avskummet jeg kan forestille meg. I går var det en gosse med diger bart, fett hår og intenst etterbarberingsvann, du kjenner typen, som stod og maste og maste på han som hadde ansvaret for musikk og film på det ene loppemarkedet vi besøkte. Han ville ha en banankasse med filmer for 100 kroner, og han nektet å gi seg. Loppemarked-fyren sa til ham at han ville ha 250, så 200, men i stedet for å bla opp, ble tjukkasen sur og sa "OK, jeg gi deg 100 kr. Har du poser?" og begynte å plukke filmer opp fra kassa. Til slutt ga korps-faren opp, det var jo tross alt ikke han personlig som skulle selge filmene, han ville bare ha en noenlunde anstendig sum slik at barna hans og korpsvennene deres kanskje kan bli påspandert pizza og brus den siste øvingen før jul, eller noe slikt.

Enda verre var hun som sto og blodpruta med noen barn - barn - som solgte smånips. Fem kroner var tydeligvis litt mer enn hun hadde tenkt å spandere. Noe mer enn smertegrensa på tre kroner så ut til å være vanskelig.

Tro meg, jeg har fullforståelse for at folk kan ha det litt trangt økonomisk. Det føles som om jeg har levd på ingenting de siste ti årene selv. Det er selvsagt bare tull og røverprat, jeg har stort sett hatt det relativt godt, noen ganger altfor godt i forhold til hvordan det egentlig burde vært. Hvis det allikevel er slik at en har det skikkelig trangt er loppemarked et fint sted å stikke. Du kan kjøpe en søppelsekk med klær for, la oss si 100 kroner, og nødvendig utstyr som bestikk, kjeler og møbler er mulig å få så billig at de loppemarked-ansvarlige like godt kunne kastet tingene etter folk, men når folk pruter på nips som koster fem kroner og krever kvantumsrabbatt på gamle VHS-filmer, er det ikke synd på dem. Griske, utidige snyltere som ikke skjønner seg på konseptet loppemarked.

Vedder på at de aldri har vært på dugnad heller.

Ellevte september

2006-09-11T14:58:00.000+02:00

Det er fem år siden verden ble dramatisk forandret som følge av et terroranslag mot USA. Avisene i dag, både amerikanske, britiske, svenske og syriske er sikkert smekkfulle av kommentarer, synspunkter og minnetekster. Tro på ingen måte at jeg ikke ble berørt av det som skjedde i New York, Washington, D.C. og Pennsylvania, for det ble jeg, og etter at jeg selv besøkte de byene som ble rammet av jævelskapen fikk jeg en enda voldsommere sympati og respekt for de menneskene som opplevde dette på nært hold og de traumene det medførte. Allikevel har jeg har tenkt å markere femårs-jubileet på en litt annen måte; nemlig ved å fortelle hva jeg gjorde den 11.september 2001. 2001 var det året jeg bodde i Bergen, også kjent som det året jeg spiste is for mer enn 100 kroner på 17.mai. Jeg hadde akkurat flyttet dit den 11.september, og kokte over av den deilige følelsen av blanke ark, følelsen bare ny by og nytt semester kan gi. Jeg var på lesesalen på HF-fakultetet på Nygårdshøyden hele dagen, og siden internett-tilgangen var heller skral, fikk jeg sjelden med meg noe som helst før jeg kom hjem på ettermiddagene og sjekket tekst-tv. På vei hjem den 11.september, ringte jeg til en kamerat for å avtale å spille fotball seinere på ettermiddagen. "Er du gal?! Spille fotball?!!? Tredje verdenskrig er i ferd med å bryte ut!!!" Jeg lo og trodde han spøkte, og svarte at hvis så var tilfelle, burde han i alle fall bli med, for tredje verdenskrig blir sikkert ekstremt kortvarig og garantert det siste som skjer noensinne. Han syntes ikke det var noe spesielt morsomt, men siden han er av det lett dramatiske slaget, lot jeg det ikke gå særlig innpå meg, og jeg fortsatte hjemturen min, fremdeles innstilt på å spille fotball. Selv etter å ha sjekka tekst-tv da jeg kom hjem, var jeg ikke særlig imponert. Det stod noe slikt som "Flykatastrofe i New York", og jeg tror egentlig ikke at verdens mest overlegne medium, tekst-tv, heller hadde forstått omfanget av det som hadde skjedd. Det var først da jeg så bildene av flyene som traff de to tårnene første gang av uendelig mange den kvelden, at virkeligheten traff meg med voldsom kraft. Aldri noen gang, kanskje med unntak av bildene av Nicolae Ceaucescu (Gud vet hvordan det navnet egentlig staves) sin svært, svært døde kropp på Dagsrevyen, har jeg blitt så sugd inn i tv-bilder, og det får meg til å tenke på for en absurd stor kraft tv har. Fotballen var forlengst avlyst, og jeg satt og så den halvtimes-loopen med info som NRK og TV2 hadde å by på hele kvelden. De samme intervjuene, de samme reaksjonene og de samme bildene av først et fly, så et til, som eksploderte i veggene på de to tårnene i N.Y.

El Diez

2006-09-11T11:04:00.000+02:00

Fredag ettermiddag fikk jeg realisert en drøm jeg har gått og båret på siden sommeren 1986. Diego Maradona, Diego Armando Maradona hvis en vil være litt storslått, spilte fotball med meg som tilskuer. Selvsagt kunne jeg ha dratt til Argentina og sett han da han spilte der de siste årene av karrieren sin, men dårlig økonomi og sedvanlig handlingslammelse har hindret meg.

Faktisk bestemte jeg meg ikke for å dra før halvannen time før dørene i Spektrum åpnet. Billettprisene på mellom 495,- og 1200,- bød meg nemlig ganske kraftig imot, og hadde det ikke vært for litt overtaling og en panikkartet anerkjennelse av situasjonen, hadde jeg dratt hjem og latt fredag bli en høyst ordinær dag. I stedet benyttet jeg den eneste sjansen jeg noensinne vil få til å se den største idrettspersonligheten gjennom tidene,

For Maradona er virkelig den største, ikke bare i fotball, men innenfor alle idretter. Michael Jordan og Michael Schumacher, Valentino Rossi, Tiger Woods, Roger Federer og Carl Lewis - hvis de titter opp, vil de alle se Maradona ligge og flyte på flesket, langt utenfor deres rekkevidde. Han er mannen som vant VM for ganske gjennomsnittlige argentinske lag i 1986 og nesten i 1990. Han snudde opp-ned på den forglemmelige klubben Napoli og gjorde dem til Italias, og nesten Europas, beste. Han har mer karisma enn de fleste klarer å takle, og uansett hva han gjør og hvor han går så er han elsket, høyt. Maradona har endatil sin egen kirke, og i en videosnutt som ble vist før arrangementet startet på fredag, ble en av medlemmene i menigheten spurt om hva som vil skje når Diego dør. Fullstendig overrumplet og satt ut av spørsmålet - det så ikke ut som om vedkommende noensinne hadde tenkt tanken - ble Maradona-kirkegjengeren helt stille, og så begynte han å gråte: "Jeg vet ikke..."

Selve kampen mellom gamle argentinske stjerner og tilsvarende norske, var selvsagt ikke det hlt store. Det var ikke vanskelig å se at Matias Almeyda var den av spillerne som la opp for kortest tid siden, og Henning Berg er Henning Berg. Diego spilte mesteparten av kampen på 2x30 minutter, noe som er en prestasjon i seg selv for en mann som for halvannet år siden veide 170 kilo eller noe slikt og lå i koma. Den nære historien til tross, av og til kom den gamle storheten frem, og spesielt et av målene han scoret var fantastisk.

Jeg er overlykkelig over å ha fått dele vegger og tak med Maradona, om enn bare en god time.

Åja, Argentina vant 10-8.

Ukens musikktips

2006-08-29T19:15:00.000+02:00

Siden hun var 17 år har Beyoncé Knowles ikke bare vært artist, men en betydelig faktor i popmusikken. Sammen med en far som ikke er snauere enn et markedsføringsgeni, mora som kler henne opp og venninnene og uvennninnene i Destiny's Child har hun tryllet frem den ene moderne klassikeren etter den andre. Allerede på den første DC-plata stod hun for mesteparten av låtskrivinga og vokalproduksjon, men ble ikke kreditert for all jobben hun gjorde, rett og slett fordi hun ikke ante at jobben hun gjorde som produsent var en jobb. Siden den gangen har hun gitt ut tre plater til med Destiny's Child, hvorav alle har solgt til platina drøssevis av ganger i drøssevis av land. Hun har spilt i et par filmer, og blitt omtalt som et stort komisk talent av både Mike Myers og Steve Martin. Hun har allerede gitt ut et svært salgbart solo-album, og nå gir hun ut et til, et som kan komme til å få klassikerstatus med tiden. Som om den profesjonelle suksessen ikke var nok har hun jammen også kapret Jay-Z, eller det er muligens mer presist han som har kapret henne. Sist, men ikke minst, for å virkelig terge oss vanlige dødelige, ser hun ut som en av disse cyberdamene som verdens supernerder som har sett alle nakne damer på internett konstruerer for å få noe nytt å hvile øynene på. Apropos Jay-Z. Kjærlighet er et i overkant yndet tema når artister skal skrive tekst til musikken sin, og da gjerne ulykkelig kjærlighet. Det er ikke det, slike følelser har resultert i noen av musikkhistoriens fineste øyeblikk, men det er ekstremt forfriskende med andre tilnærminger til kjærlighetstemaet. B'day starter med en slik låt; Déja Vu er en duett mellom Beyoncé og Jay-Z, som nevnt et par, faktisk popmusikkverdenens mektigste par. Nas & Kelis og Jennifer Lopez & Marc Anthony får ha meg unnskyldt, hehe. Etter å ha blitt kjent med låten er jeg fristet til å tippe at de også er det mest forelska paret. Forelskelsen de litt blygt lot komme til overflaten på '03 Bonnie & Clyde har vokst til å bli besettelse og en slags enhet i hverandre som nesten ikke burde være mulig å formidle per musikk. Måten Beyoncé nærmest hyler det siste refrenget "Boy I try to catch myself but I'm outta control/Your sexiness is so appealing I can't let it go" gjør at en blir våt i ørene av både svette fra hodetelefonene og innbilt, eh, musikalsk fuktighet. Det refrenget er den beste vokalen Beyoncé har levert noensinne på plate, kanskje matchet av gospel-medleyen på Survivor. I det hele tatt kjennetegnes B'day av veldig gode vokalprestasjoner, med det første og siste sporet som klare høydepunkter i så måte. B'day er langt mer fokusert enn solodebuten til Beyoncé, Dangerously in Love. Etter min mening var den uferdig, og til tross for noen knallspor, mest irriterende fordi det var så mye uverdig fyll i form av teite Krispy Kreme-aktige ballader. Denne plata er det ikke så mye kliss, faktisk er kun tre av låtene udiskutable ballader, og ingen av dem kan kalles klissete. Den ene er produsert av nordmennene i Stargate, nemlig Irreplacable. Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig kjent med det det Stargate har drevet med tidligere, men jeg kan aldri tenke meg at samarbeidet med verdens største kvinnelige artist skjemmer ut CVen deres. Ellers er jeg usikker på hvem som står for produksjonen på plata da jeg ikke har noe cover å forholde meg til, men jeg mistenker pølse- og burgerfingrene til Rodney Jerkins for å ha bidratt, i tillegg til allstedsværende Chad Hugo og Pharrell i The Neptunes. Sikkert et helt lass andre også, men jeg aner ikke. Ellers er det mye forskjellig. Det kan høres ut litt nifst ut, i og med at "forskjllig" kan bety både "ulik kvalitet" og "ulike uttrykk". I Beyoncés tilfelle er det "ulike uttrykk" som gjelder. Variasjonen er stor, men felles for alle låtene er at de er nærmest lattervekkende gode. Det blir ikke kjedelig når en a capella-låt, med så mange stemmer at en glemmer å legge merke til at den ikke har noen instrumenter, følges av en instrumentspekket, men svært organisk og retro-orientert soul-låt. Suga Mama tar nemlig opp tråden fra Work It Out fra Austin Powers-filmen der Beyoncé debuterte som skuespiller. Green Light høres tidvis ut som en låt Kelis kunne hatt med på Wanderland, men uten at den på noen måte høres datert ut. Resentment, er den siste låten på versjonen av plata som jeg har fått tak i (den slippes ikke før på mandag). Riktignok er låten en av de tre balladene, men har mer energi enn Ukraina da Russland stengte gassledningene deres, og avslutter B'day uovertruffent. Jay-Z er med på to av sporene på B'day. Han er ganske anonym og gjennomsnittlig i de versene han bidrar med, og Jamaica-driten som han prøver seg på i Upgrade U kan han få billig av meg. Slutt å hjelpe alle andre og lag ei ny plate, S.C. Det er det han avslutter det første verset i Déja Vu med som har mest verdi: "Me and B/She about to steam/Step back." Det er så sant som det er sagt.

Dødsstraff uansett forbrytelse

2006-08-24T10:13:00.000+02:00

Anders sier har hatt en i overkant solid ferie. Sist jeg skrev noe her, er så lenge iden at jeg ikke husker når, og det var et relativt spedt forsøk på å være morsom på bekostning av en kortvokst rødtopp og den ekstremt gamle og tørre pantekompanjongen hans. (Jeg gikk forbi to unge jenter i går. De sto og så på forsiden til PlanB der Ravi poserer i bar over, og karakteristikker som "bleik og ekkel" og "eier ikke en muskel", lover ikke godt for neste singelslipp.) Seinsommerens første tema er like lite lystig som synet av disse freakshowkanidatene som ikke er tradisjonelle sensasjonsattraksjoner, men som gjør karriere andre steder.

Vanligvis når jeg skriver gjør jeg det med et visst innslag av humor, tant og fjas. De neste avsnittene kan imidlertid leses like bokstavlig som Børre Knutsen leser Bibelen. Det får heller være at noen vil tro at jeg er verdens verste menneske noensinne. Jeg er nemlig ikke så ille, synes jeg selv i alle fall, jeg er bare helt matt av hvordan enkelte ting har blitt.

A- og B-gjengen og andre av samme støpning slår til igjen. Ikke før hadde brannvesenet fått spylt bort blodet etter han som ble angrepet med samuraisverd på Tøyen, før disse turnips-skallene av noen gangstere finner på at de skal skyte på hverandre søndag ettermiddag på Aker Brygge. Hvem tror disse folkene at de er som kan sette seg over alle andre på den måten? Hvorfor tror de at de kan utsette hundrevis av uskyldige mennesker for såpass alvorlig fare? Og for å trekke inn en som muligens ikke har noe med A-og B-gjengen å gjøre - hva er det som får David Toska, Smørbukk McNorge sjøl, til å tro at han vil få noe positivt ut av å prøve og true seg til bedre soningsforhold i bytte mot Munch-maleriene "Skrik" og "Madonna"? Hvordan kan det ha seg at han som tror at han er viking og som ifølge sin virkelighetsoppfatning tok livet av kompisen sin i holmgang, kunne rømme fra Sandviken psykiatriske sykehus? Det var forresten ikke sykehuset han rømte fra, han var på Rimi i følge med én pleier. Hva med han som gikk berserk med kniv og tok liv på en trikk på Bislett for et par år siden? Sist jeg hørte noe om han, var han ute på egenhånd og spankulerte i ei gigantisk, bruntonet dressjakke.

Siden han er den mest profilerte skurken i Norge siden Kristian Orderud, tar jeg eksempelet David Toska først. Hvis politiet tror at han kan vite hvor Munch-maleriene befinner seg, bør han få mulighet til å fortelle det frivilllig. Hvis han nekter det, er det bare å gi han en ny celle - en uten eget bad, varmekabler, kabel-tv og seng. Eventuelt kan en kle han naken, smøre lemmet hans inn med lever og true med å sende en utsulta, gal hund inn på cella til ham. I tillegg er det bare å legge på et år på straffen for hver dag som går uten at samarbeidsviljen til hovedpersonen bedrer seg. Det går ikke an å la folk som Toska få tro at han er i forhandlingsposisjon, det er bare å sette hardt mot hardt.

Hva med A- og B-gjengen? De ser ut til å igjen være i en konflikt der det pakistanske tytet om repsekt overskygger all normal fornuft. Hvem vil dere ha repekt fra? Hverandre? Jeg trodde dere hatet hverandre? Dere får i alle fall ikke repekt fra noen andre. Noen er sikkert redde for dere, men frykt er ikke respekt. Det er i tilfelle respekt som før eller siden glir over i hat, og hat er ikke lett og hanskes med hvis det er mange nok som hater, og hatet blir sterkt nok. Politiet innrømte til Aftenposten på tirsdag at de ofte vegrer seg for å blande seg inn når gjengene krangler fordi de er redde for egen sikkerhet(!) Hva med sikkerheten til andre folk, oss uten uniform. Jeg har respekt for at enkelte kan være engstelige når det skytes mellom biler og på gata, men det er tross alt jobben til politiet å gjøre sitt ytterste for å ordne opp når det skjer lovbrudd, det være seg nasking, skattesnusk eller drap, og de som ikke føler at de har det som skal til for å hanskes med illsinte pakistanere får ta konsekvensen av det og heller bli trafikkonstabler.

Jeg vil nemlig ha et knallhardt, rettssystem basert på øye for øye, tann for tann-prinsippet. Til helvete med rehabilitering, har du begått en forbrytelse skal du straffes. Nå er det nemlig nok. Fordi det aldri har eksistert ordentlig kriminalitet i Norge, og rettsvesenet dermed ikke har rutine på å hanskes med alvorlige og tunge forbrytelser, er Norge nærmest blitt et fristed for tung kriminalitet. For å kompensere for dette, vise muskler og gjøre det klart at her har vi kontroll og myndighet, har man valgt å slå knallhardt ned på lovbrudd som for eksempel fartsovertredelser i trafikken. Det koster omtrent det samme å gjøre 18 km/t for fort i ei 80-sone som det gjorde for en mann i Nord-Trøndelag som for et halvt års tid siden ble dømt for å ha misbrukt stedattera si seksuelt.

Det er ikke til å komme bort fra at mye av kriminaliteten som begås er det innvandrere og andre med sterkere bånd til fremmede land enn det Odd Nordstoga har. Jeg krever nulltoleranse her også. En innvandrer som har fått norsk statsborgerskap, men som driter seg ut, bør fratas statsborgerskapet sitt og sendes tilbake dit han eller hun kom fra. SV og vedkommende kan bare pipe så mye de vil om forfølgelse og fare for liv når hjemsedelsen er fullbyrdet. Hvis det er så ille, burde skurken tenkt seg om før han valgte å bryte loven i det nye hjemlandet sitt.

Andre, uten statsborgerskap, sendes naturligvis til hjemlandet sitt med en eneste gang hvis de blir tatt for noe som helst i Norge. Eventuelt foreslår jeg et samarbeid med thailandsk politi og fengselsvesen. Trusler om et opphold i thailandsk fengsel, gjerne med et rykte om pedofili i bagasjen, burde gjøre skremme-susen.

En annen gruppe som er overrepresentert i statistikkene er de mentalt ustabile. Jeg er helt enig at en person som er psykisk syk ikke skal settes i fengsel. Første prioritet er å hjelpe denne personen til å bli forhåpentligvis frisk. Det som gjør meg skeptisk er at han som jeg nevnte innledningsvis, trikke-stikkeren, ble dømt til behandling, fikk behandling, ble frisk og det var det. Når tusler han som sagt rundt, fri som Nelly Furtado, i en posete, skitten blazer og gliser bredt fordi han ikke fikk saken sin tatt opp på nytt etter at han ble erklært frisk og da sikkert også soningsdyktig. Det gir ikke mening i det hele tatt.

Musikkrelatert post

2006-07-07T14:03:00.000+02:00

Det er lenge siden jeg har kommet med noe musikktips. Jeg planlegger noe, så følg med på tirsdag. I mellomtida må jeg kommentere en liten ting, bokstavlig talt. Jeg kom til å se en reklamefilm for på tv på onsdag, som uten tvil er det mest tvilsomme jeg har sett fra reklamebransjen all min tid. Reklamen for Zon - tablett på tube med hun middelaldrende dama som gnir inn den fleskete overarma si med salve fremstår som fristende på linje med en naken Jessica Alba med hendene fulle av Black Debbath-plater i forhold. Jeg tenker naturligvis på pantereklamen til Ravi og Odd Børretzen. For det første; for en grensesprengende avskyelig duo. Odd Børretzen har kun konkurranse fra Rolv Wesenlund i tevlingen om å være landets sureste pensjonist, mens Ravi er, i tillegg til språkterrorist, utsyrt med vanvittig popteft som han har bestemt seg for å bruke til spredning av dårlig stemning i stedet for glede. For en dust, og for et "mye vil ha mer"-statement. Jeg kan nemlig ikke tenke meg at Ivars motiver er idealistiske. Han har solgt helt absurd mye plater de to siste årene, og sannsynligvis tjent gode penger på det, så hvis han ikke har et voldsomt internettpoker-problem skjønner jeg ikke hvorfor han skulle gøjre denne reklamefilmen. Den har ingen annen effekt enn udiskutabelt karriere-ødeleggende. Jeg kan ha forståelse for at Odd Børretzens minstepensjon ikke dekker inn utleggene han trolig har til liggesårsalve og antabustabletter, men Ravi...er dette begynnelsen på slutten? (Noen lurer kanskje på hvorfor jeg har bilde av en inder her? Møt Ravi Prakash (takk til Googles bildesøk). Han er penere enn begge personene denne posten har dreid seg om. )

Det er fotball-VM

2006-06-22T12:55:00.000+02:00

Det har pågått snart to uker, og jeg har ennå ikke kommentert det ennå. Det er egentlig en skam, for verdensmesterskapet i fotball er det største som finnes. De fleste somre passerer uten at noe som helst av viktighet skjer, når sesongen* er ferdig i mai, er det bare å begynne og se frem til at den skal starte igjen i løpet av første halvdel av august. Hvert fjerde år snus verden på hodet. (*Med "sesongen" mener jeg selvsagt det engelske fotballåret. Bare "år" er også en dugandes betegnelse. Hvis jeg i, la oss si mars, sier "Steik kor elendig Bolton har vært i år, de e så deilig!" mener jeg ikke at Bolton har vært dårlige mellom januar og mars, de har vært dårlige mellom august og mars. Av og til blander jeg sammen kalenderåret og det engelske fotballåret, noe som kan forvirre eventuelle samtalepartnere som ikke er inneforstått med terminologien, så for å klare opp: "I fjor" slutta i mai 2006 og "neste år" begynner allerede om halvannen måned.) Det ble en litt lang parentes, men den var på sin plass. Jeg har ikke fått den helt store mesterskapsfølelsen ennå, men nå begynner vi å bli kvitt de laga som ikke skulle ha vært med i det hele tatt, noe som i stor grad dreier seg om dem fra Asia, og utslagsrundene begynner. (Her kunne jeg ha satt inn en enda mer omfattende parentes, for jeg virkelig avskyr asiatiske landslag, spesielt Sør-Korea, men i og med at innholdet fort kunne beveget seg mot et ideologisk grenseland som, andre steder enn i Serbia og indre London øst, ikke er like høyt verdsatt i dag som i Tyskland for noen-og-seksti år siden, lar jeg det ligge.) I og med den voldsomme interessen min for engelsk fotball har jeg pleid å holde med England, men de styres av en udugelig, moralsk evenukk av en svenske som i tillegg har fått dem til å spille den mest destruktive og likegyldige fotballen England noensinne har spilt, så det er umulig for meg å holde med dem. Jeg håper at Tottenham-spillerene i laget skal gjøre det så godt som mulig og får så mange positive opplevelser som mulig, men ellers kan England godt mot Ecuador i neste runde. Muligens sier jeg dette for å tøffe meg litt, og når England havner i en tett avgjørende kamp litt senere tar muligens de gamle følelsene overhånd. Jeg tror imidlertid ikke at det skjer, for jeg kan ikke forfra Svennis og disposisjonene hans. I tillegg er det noen av spillerne jeg ikke tåler trynet på heller. Av en eller annen grunn var det lettere å svelge Tony Adams og til og med Ian Wright enn det er å utstå Sol Campbell eller Frank Lampard. Jeg klarer ikke å heie på dem. Ved siden av England, har jeg alltid holdt med Argentina. Alltid vil si siden 1986, som var det første mesterskapet jeg husker godt. Diego Maradona, verdens udiskutabelt beste spiller gjennom tidene, eide Mexico og resten av verden i en måned. Selv om han var god i '86, kommer mine kanskje beste VM-minner fra de to neste VM-ene. Det ene er pasningen hans til kompisen Caniggia som scoret like før slutt og slo ut Brasil i 1/8-finalen. Det andre er åpningskampen til Argentina i 1994 da det fantastiske argentinske laget anført av Maradona knuste Hellas 4-0. Så god som han var, kommer ingen fotballspiller noensinne til å bli igjen, og derfor holder jeg med landet hans. De store overraskelsene som ofte kommer i VM har egentlig uteblitt i dette mesterskapet. Ecuador går videre på bekostning av Polen, det er uventet. Ghana kan komme til å gå videre i dag, det vil være oppsiktsvekkende. Det samme vil det være om Australia går videre, noe som fort kan skje, men ellers har det vært stille. En gledelig, kanskje ikke overraskelse...et gledelig aspekt ved mesterskapet har vært hjemmeheltene Tyskland sin fine form. I forrige VM i 2002 fant jeg meg selv sittende foran tv-en og heie på Tyskland i finalen mot Brasil. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle heie på Tyskland i noe som helst, aller minst fotball, men slik ble det. Etter den gang har Jürgen Klinsmann tatt over som förbundskapten, det tøffeste svenske ordet som finnes, og lagt seg ut med de gamle gubbene Beckenbauer, Hoeness og Rumenigge. Klart jeg holder med Tyskland! Følg med for mer, mindre ufokusert, VM-stoff om ikke lenge.

Ukens musikktips

2006-06-14T12:14:00.000+02:00

Det er ikke noe annet enn forbausende, men til tross for at jeg forsøker å fremme norsk musikk så godt jeg kan, har jeg ennå ikke skrevet om noen norske plater i bloggen min ennå. Det blir det en forandring på akkurat nå. Ukens musikktips er nemlig den kolossale, uovertrufne ...and then take you to a place where jars are kept (for enkelhets skyld heretter kalt Jars) med Thulsa Doom. Jeg, og flere av dem jeg oppholder meg mest sammen med, fikk et nærmest sakralt forhold til Jars umiddelbart etter den ble gitt ut i 2003. Slike bråforelskelser er svært sjeldent et godt tegn, for de beste platene har det med å være dem som trenger litt tid før de biter seg fast i deg og blir der. Denne Thulsa Doom-plata er et av få unntak. Mye av æren for det skal hardrock-guden som velger å uttale norsken sin med bløte konsonanter, produsent og gitarist Ole Petter Andreassen, ha. Det virker som om alt den fyren legger fingrene sine borti blir gull. I tillegg til å spille gitar i Thulsa Doom og Cumshots, spiller han også trommer i Black Debbath og produserer plater med rock på en helt overlegen måte. Lyden på Jars er litt renere enn den du finner på den grumsete og tildels seige forgjengeren The Seats are Soft But the Helmet is Way Too Tight, men det nye lydbildet kler den nye musikken musikken perfekt, for Jars er nemlig en langt mer pop-aktig plate enn Seats. Bak teppet av gitarer og anden fandenskap, finnes de søteste små melodier. Det er vanskelig å trekke frem ett høydepunkt fra Jars. Why Do You Keep On (Watching the Porno) After You Came er både veldig morsom og så fengede at en får rent lyst til å klappe i hendene som en med tung Downs. Det samme gjelder Got to Have Mine, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger siden 2003 jeg og flere med meg har hylt "I can be gay-yeah! I can be whatever it takes!" i festlig lag. Generation '71 er både bitende satire og resignasjon over egen livs-situasjon innpakket i musikk som er som sugd ut fra en rockplate fra nettopp 1971, mens How Hard Can It Be er et sjeldent eksempel på musikk som begynner på en måte som litteraturen kaller in medias res. Disse perlene til tross, det er få ting som slår en skikkelig anthem, og bedre kan ikke Machine of Oslo beskrives. Jeg husker ikke om det var jeg eller min samtalepartner som en gang omtalte Machine of Oslo som en låt som ville ha hevet enhver plateeutgivelse, uansett sjanger, når som helst, men jeg nevner det fordi det er sant. Den er så hardtslående og melodiøs, desperat og morsom at alle som driver med rock og beslektede stilarter burde skjønne at der ligger lista - det er dette jeg har å strekke meg etter. Jeg kan ikke avslutte uten å hylle et annet enkeltmedlem av Thulsa Doom. Papa Doom, vokalisten som sluttet ikke lang tid etter at denne plata ble gitt ut, er en viktig årsak til at Jars er så bra som den er. Stemmen hans er litt vanskelig å bli komfortabel med, det syntes i alle fall jeg, men når den først er på plass blir den der. Jeg hører en absurd miks av gigantisme og sårbarhet i stemmen til Papa (den sprekker flere ganger), men i motsetning til Goliat står han støere enn den eneste edru karen i et utdrikningslag på Finnskogen, og hever plata flere hakk. Da er det ikke mer å si. Hvis du er interessert i rock, norsk rock, og ikke eier ...and then take you to a place where jars are kept, er du ikke interessert i rock.

Hos frisøren

2006-06-14T11:58:00.000+02:00

En frisørsalog er litt som et horehus light. Du sitter og har det skammelig komfortabelt en halvtimes tid sammen med en vilt fremmed dame som gnir puppene sine mot bakhodet ditt mens hun duller med sveisen din. Når hun er ferdig betaler du henne, og summen du betaler fordeles mellom henne og arbeidsgiveren hennes. Jeg var hos frisøren nå nettopp, men jeg ble klippet av arbeidsgiveren, for å si det sånn. Han lukta svette, var tynn og senete, hadde ironisk nok utrolig rar sveis og det eneste han gnidde mot meg, gnidde han mot håndleddet mitt som hvilte på armlenet på frisørstolen. Jeg føler meg utrolig snytt og selv om jeg følte meg ganske fin til hårs da jeg gikk, kommer jeg ikke til å eksperimentere i valget mitt av salong neste gang jeg skal klippe meg.

Ukens musikktips

2006-06-06T15:38:00.000+02:00

Endelig. Etter 100 års venting for de aller eldste og ondeste blant oss er dagen her; 06.06.06. Selv om det er mye ondskap og myter om ondskap knyttet til denne datoen, er det ikke å komme utenom at den er langt mindre ond enn visuelt stilig. Det er mulig at jeg kommer til å måtte bite i meg disse ordene senere i dag mens blodet spruter ut av ørene på meg, men bortsett fra ekstreme på hver side (og det finnes langt flere ekstreme kristne enn ekstreme satanister) er det vel ingen som har de store forventningene til at denne dagen skal bli veldig annerledes enn 05.06.06. eller 07.06.06. Det finnes tonnevis med artister og plater der ute som har blitt satt i forbindelse med Satan sjøl. Nå er oppfatningen av hva ondskap egentlig er blitt rimelig differansiert etterhvert som mennesket er blitt mer opplyst. Enkelte sverger fremdeles til skremmebildet med svovel og høygaffel som jeg tideligere har latt The Louvin Brothers få presentere, andre - meg selv inkludert - er av den oppfatning at musikalsk og forsåvidt også ideologisk representerer Anastacia og Bob Marley en langt mer reell ondskap enn hva Gaahl fra Gorgoroth og Phil Anselmo noensinne vil kunne, selv i kompaniskap. Med slike forutsetninger er det umulig å plukke ut en artist eller en plate som skal få representere ondskap i musikk. Ukens musikktips blir dermed å høre på musikk som du ikke liker i det hele tatt, det være seg Kaizers Orchestra, Mayhem eller Ray Charles.

På jobb

2006-06-01T16:13:00.000+02:00

Jeg har vært på jobb idag. I og med at jeg ikke har noe på det ordinære jobbmarkedet ennå, har jeg både i går og i dag vært på Losang. Det er et sted der en kan møte opp ugudelig tidelig på morgenen og håpe på en dags arbeid. I går fikk jeg ikke noe, men i dag ordna det seg, riktignok etter nesten tre timers venting. Jeg ble sendt bort til noen leiligheter som er under bygging i Kristian Kroghs gate 30, og jobben min var å bære kjøkkeninnredninger sammen med han fyren som etterhvert skal montere disse kjøkkenene. I starten gikk det skikkelig greit. Han fyren, Jens, var supertrivelig og han satte stor pris på å jobbe sammen med noe annet enn polakker slik at han fikk prata litt mens han var på jobb, som han sa. Etterhvert begynte armene mine å bli vel tunge. Det er ikke det at jeg er redd for å ta i et tak, ikke i det hele tatt. Problemet er kanskje at jeg ikke er så vant til det. Bicepsene surna like plutselig som melk i ei badstue i tordenvær, og da vi skulle bære kjøleskapet opp i 8.etg lå det an til katastrofe. Jeg var helt ferdig, og hadde det ikke vært for en fyr som tilfeldigvis kom forbi i trappa, kunne jeg sannsynligvis droppa å stikke på Losang noe mer. Jens var ikke særlig imponert: Hva har du i arma 'a? Sævvemjælk? Du KAN'KE værra SÅ veik?!!? Joda, det er fullt mulig det. Jeg fikk overtalt Jens til å la meg stikke en tur på Narvesen etter Cola, og etter det gikk ting mye bedre. Jeg tok til og med en time overtid og pakka ut kjøkkenskap og rydda ut skrotet vårt. Nå har jeg vært og henta hyra mi på Losang, hehe. En kan velge mellom penger på konto og cash, og selv om de ikke kom i en brun papirpose valgte jeg det siste. Det blir vel et par øl til middag, tenker jeg.

Ukens musikktips

2006-05-30T14:26:00.000+02:00

Ytringsfriheten er kanskje det av alle lovfestede privilegier amerikanerne setter høyest. Det var ytringsfrihet som gjorde at pilgrimene dro fra England til USA for hundrevis av år siden. Riktignok lastet de opp Mayflower fordi resten av det engelske samfunnet ble i overkant frilynt i forhold til gudsfrykt og rett tro, og man håpte at ved å dra til et nytt sted kunne de bakstreverske holdningene få et forlenget liv. De skulle bare ha visst. Under en konsert i London i 2003, under oppkjøringen til den amerikasnke invasjonen av Irak, kom Natalie Maines fra Dixie Chicks (DCX heretter) i skade for å forsikre de fremmøtte om at selv om hun kommer fra Texas, skammet hun seg over George W. Bush. I landet hvor ytringsfrihet elskes av alle, ble det et musikkrelatert oppstyr som sikkert ikke har vært sett siden Tipper Gore drev sitt korstog mot heavy metal på 1980-tallet. Country-miljøet i Nashville slo hendene av dem, radiostasjoner boikottet, og boikotter fremdeles, musikken deres - enten på eget intiativ eller på grunn av lytterpress - det ble arrangert demonstrasjoner med platebrenning, og et sted skal en mann demonstrativt ha kjørt over en bunke plater med den 15 tonn tunge traktoren sin. Alt dette på grunn av en bisetning under en konsert i London. Nå kan en spørre seg om de som protesterte hadde hørt på DCX tidligere, for med låter som Truth No.2 (på liveplata Top of the World Tour: Live sier Maines at de ikke visste helt hva låten handler om, men at de nå vet det, og fortsetter med å fortelle om Rock the Vote) og Travelin' Soldier har de sagt fra tidligere. De siste årene har DCX hatt en liten pause. Dels på grunn av barnefødsler, og sikkert litt for å prøve og la det verste styret legge seg. Nå er Natalie Maines, Emily Robinson og Martie Maguire en-de-lig tilbake med en ny plate. Den heter Taking the Long Way, og på denne har DCX beveget seg litt bort fra den distinkte country/bluegrass-lyden som har preget dem tidligere. For all del, det finnes her fremdeles, banjo-soloene kommer bare ikke så tett som tidligere. Det er like mye voksen-rock, adult contemporary på engelsk, og strømlinjeforma pop her. For eksempel har både Sheryl Crow og Neil Finn, best kjent fra Crowded House, bidratt på låtskriverfronten. Rent musikalsk er noen av låtene her helt på høyde med det aller beste DCX har gitt ut tidligere. Det store høydepunktet på plata kommer tidlig. Easy Silence er en slik låt som får meg til å lure på hvorfor ingen, etter tusenvis av år med musikk, har kommet opp med akkurat den kombinasjonen av toner. Den er ikke mindre enn en perfekt ballade, også på tekstsiden. Den handler dels om alt bråket som spesielt Maines har gjennomgått de siste årene på grunn av den verbale frimodigheten hennes, men det emosjonelle kaoset hun har opplevd ikke spiller noen rolle så lenge hun har en å komme hjem til som vet hva hun trenger. Kjærligheten formelig tyter ut gjennom hörlurarna mine, og jeg klarer i alle fall ikke å forbli uberørt. I andre av låtene er ikke DCX fullt så sarte og milde. Lubbock or Leave It er i dette musikalske universet svært aggressiv, og handler om dritten som har kommet fra Lubbock, TX som er hjembyen til Natalie Maines. Det er også byen hvor Buddy Holly kom fra, og familien hans har visstnok reagert kraftig på teksten som sier "I hear they hate me now/Just like they hated you/Maybe when I'm dead and gone/I'm gonna get a statue too". Harskt. Også andre låter tar et kraftig oppgjør med kontroversene fra de siste årene. Singelen Not Ready to Make Nice, som til tross for et relativt tilbakelent lydbilde spruter av oppgitthet og raseri, er en av dem. I denne går teksten enda lenger i å fortelle historien om 2003-2006:" It’s a sad sad story when a mother will teach her/Daughter that she ought to hate a perfect stranger/And how in the world can the words that I said/Send somebody so over the edge/That they’d write me a letter/Sayin’ that I better shut up and sing/Or my life will be over". Det er ganske ville saker dette, ikke minst fordi mange har kritisert Maines og DCX for å ha gjentatt kritikken sin og holdt fast ved de uttalelsene som skaffet dem så mye trøbbel. Det tok veldig lang tid før det erke-erke-erke-konservative Nashville vokste fra de negative holdningene sine til Johnny Cash, og så lenge folk som Toby "Courtesy of the red, white and blue" Keith har noe å si, kommer det til at ta lang, lang, lang tid før Dixie Chicks blir aksptert igjen. Det er ikke sikkert de har noe lyst, det er en annen ting, for det hjelper ikke særlig på humøret til byen som ofte blir omtalt som spenna i bibelbeltet at jentene gir ut en musikalsk progressiv og lyrisk konfronterende plate som svar på all kritikken de har fått. Det er derfor jeg elsker dem. DC < DCX

Sunnmørsposten

2006-05-26T15:12:00.000+02:00

Sumpen, eller Sunnmørsposten som den heter på forsida og i telefonkatalogen, er den eneste avisa jeg har hatt et livslangt forhold til. Helt siden jeg kunne lese har Sumpen, og etterhvert www.smp.no, hatt en plass i hverdagen min. Nå er det ikke slik at jeg leser avisa fra første til siste side. Som oftest lønner det seg å lese romaner fra perm til perm, men bortsett fra skjønnlitteratur, er det nesten ingenting som leses best lydig fra venstre mot høyre. Sunnmørsposten ville vært uutholdelig å lese på den måten. Da jeg gikk på barneskolen, pleide mamma og jeg å være de første som sto opp hjemme. Begge to visste at den eneste måten en kunne sikre seg litt fred og ro om morgenen, var å stå opp lenge før de andre i familien. I årevis pleide vi å sitte og tygge i oss brød med solbærsyltetøy uten å si et ord, men med morgensendingene til NRK Møre og Romsdal og litt lett avisrasling som et svært behagelig bakteppe av lyd. De første årene etter at dette morgenritualet ble innført, kom Sumpen i en kun del. Sporten, som begynte på side 9, var det eneste jeg brydde meg om den gangen, og heldigvis pleide mamma å være ok og la meg få lov til å lese de sidene før hun lydløst kastet seg over lokalnyhetene. På mandager pleide hun å være spesielt snill slik at jeg fikk sjekke hvem som hadde scoret målene til Tottenham - hvis de i det hele tatt hadde scoret mål. Det var det ofte jeg ikke visste før Sunnmørsposten kom, nemlig. Etterhvert, jeg husker ikke akkurat hvilket år, gjorde de store endringer på avishuset i Storgata. Den eneste avisa du trenger i Ålesund fikk både nytt design og en ekstra del. Etter at det jeg, og sikkert mange andre avislesere i Ålesund, Brattvågen og Volda kaller "Ener'n" og "Toer'n" ble lansert, ble enhver fare for avisdiskusjon på kjøkkenet om morgenen eliminert. Mamma fikk "Ener'n" med lokale nyheter, mens jeg tok "Toer'n" som hadde sporten. Etter at jeg hadde lest det jeg ville, som i tillegg til sport også betydde Åpen Linje - en spalte der folk kan ringe inn og lufte gleder, men som regel bisarre frustrasjoner - byttet vi del. Åpen linje er også der Jan Arild Hagen pleide/pleier å melde om snøen på Sula og der "Skurken" fikk publisert sine lyriske hyllester til et Aalesund-lag som var mye dårligere, men langt mer sjarmerende enn dagens. Det eneste som interesserte meg noe særlig i "Ener'n" var siden som heter Rundskue. Litt enkelt sagt er det en samling notiser forfattet med utspring i to kilder - politiradio og folkesnakk. Spesielt på mandager var, og er, Rundskue uvurderlig lesning. For eksempel kommer jeg til å huske meldingen som gikk omtrent slik: "To menn, den ene trolig iført hvit dress, tok seg natt til søndag inn i en oppgang på Borgundveien og knuste ei blomsterpotte av kermaikk" lenger enn jeg vil huske navnene på mine egne eventuelle barn. Det eneste som var kjedelig med Sumpen som frokostlektyre var det latterlig lite hendige formatet. Det lå ofte igjen endel sylta solbær i avissidene etter at sistemann hadde lest avisa, for å si det sånn. I dag legger Sunnmørsposten om til tabloid-format. 124 år etter oppstarten i 1882 (forøvrig det samme året som Tottenham Hotspur ble stifta) er det slutt på alt tullet det å måtte forholde seg til kvadratmetervis med papir førte med seg. Avisa har også fått helt nytt grafisk utseende, og stoffet er mer oversiktelig inndelt under ulike headinger. Det første som slo meg da jeg bladde i det eksemplaret som jeg kjøpte i dag, var at dette ligner på Aftenposten, men det er svært mye bedre. Man har beholdt alle mine favoritt-ting i avisa, nyhets- og næringslivsdelen ser bra ut, det virker som om det ligger an til en langt friskere satsning på kulturstoff. Dette kommer til å bli historisk bra hvis rette vedkommende tør å fortelle til Helge Skuseth at det ikke under noen omstendighet kan forsvares å skrive ting som: - Det var ikke så stygt, han gjorde det meste ut av situasjo- nen. Men gult kort var greit nok, mente Trond. Som ikke kan få fullrost nok AaFKs offensive spillere. Gratulerer, jeg er strålende fornøyd med den nye Sumpen.

2006-05-24T19:13:00.000+02:00

Kommentarer Nå kan hvem som helst legge igjen kommentarer, ikke bare registrerte blogspot-brukere.

2006-05-23T13:21:00.000+02:00

Ukens musikktips Sist tirsdag lovte jeg at jeg skulle skjerpe meg til i dag, og det har jeg på sett og vis gjort også. I dag skal det nemlig handle om hele to låter, ikke bare ei plate eller en artist. Artistene det er snakk om, er omtrent så ulike som det overhode er mulig å få dem, men låtene jeg skal snakke om er på mange måter like; Elvis' You Gave Me a Mountain og Avril Lavigne sin Two Rivers. Like forskjellig som den forhenværende tenåringsfavoritten Avril Lavigne er fra Elvis, er Two Rivers fra Sk8er Boi, som jeg regner med at de fleste har hørt på en gang eller to. Avril Lavigne bidro med vokal på Two Rivers som finnes på ei plate fra 2000 som Steve Ladd, canadisk folksanger og mannen som oppdaget henne, ga ut. Den er en lett countrylåt med mye steel-gitar og vispe-tromming, og alle som synes at den utrolig dustete, intetsigende, men til tider svært sjarmerende "skate"(i kolossale hermetegn)-popen til Avril kan være litt for mye, bør sjekke ut dette. Jeg vurderer faktisk en tur til platebutikken selv for å lete etter Steve Ladd sjøl, for jeg har bare en råtten nedlastet versjon av dette fullkomne, lille musikkstykket. Fordi det setter så voldsomme følelser i gang, blir det ofte tekster som dreier seg om religion, sex og hat ekstra intense. Enkelte, som gospel-rakkere som ikke akkurat levde eller lever det livet de har gitt seg ut for, er noe av det flotteste jeg vet, og selv om Avril (av en eller annen grunn har jeg havna på fornavn med henne) ikke på noen måte er der, treffer hun spikeren mitt på hodet, ramp-ungen midt på nesen og nettet bak en sprellende, tysk keeper med denne låten. Jeg mener å huske og ha hørt eller lest at Avril vokste opp i et svært strengt konservativt, religiøst hjem, men at hun selv har tatt avstand fra foreldrenes livssyn. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, er det veldig spesielt når purunge, engleaktige Avril synger "Test the sea rising at your feet/How far can you go/'Til you need God's helping hand/to ride the under-tow". Det er ganske sterkt, og jeg er sikker på at mor og far Lavigne grøsser bra når de hører denne låten. Enda mer religiøst søkende er Elvis i sin You Gave Me a Mountain. Av de, tja jeg vet ikke, 150+ Elvis-låtene jeg har kontroll på, er dette den beste. Det sier ikke så lite når vi snakker om det forrige århundets største artist, og kanskje det fremste popkulturelle fenomenet som noen gang vil eksistere. Den versjonen jeg kjenner av låten er den som finnes på Alhoa from Hawaii, Elvis' absurd legendariske konsert fra 1973. Teksten er så kraftfull at en blir helt matt, og jeg skal si litt om den snart, men først må jeg kommentere musikken og bandet. Elvis' TCB (Taking Care of Business) band lever opp til navnet sitt og får jobben gjort. Glen D. Hardin, James Burton, Ronnie Tutt (som alle også spilte med Gram Parsons og Emmylou Harris) og Jerry Scheff spiller rock/R&B (ikke RnB) så bra som det er mulig å gjøre. Det eneste som kan tenkes å komme opp mot dem, er husbandet til STAX, Booker T. & the M.G.'s. De er drivende og nesten obskønt engasjerende, men de mister aldri kontrollen. Jerry Scheff på bass og verdens beste trommeslager Ronnie Tutt har timing som et sveitsisk atom-ur konstruert av en fanatisk kontrollerende nazi, men med en positiv varme selv Eli Rygg i Portveien 2 ville funnet i overkant beklemmende. Det hørtes kanskje ikke positivt ut, men i mangel på bedre billedbruk lar jeg det stå og håper at de flese vil skjønne at dette er et forsøk på å uttrykke nesegrus beundring. Elvis synger selvsagt slik bare Elvis kan. Det er nesten ikke vits i å prøve og beskrive jobben han gjør. En pen stemme er ikke alltid nok, ofte er det ikke nødvendig heller, bare en høres troverdig ut. På You Gave Me a Mountain, og alle andre låter han noensinne spilte inn (kanskje bortsett fra Smorgasboard, som Morten Ståle Nilsen spilte i en spalte han kalte "Plater vi hater" i Herreavdelingen for mange år siden) har Elvis både prikkfri stemme og troverdighet nok til å komme unna med hva som helst. Nå hjelper nok teksten på prestasjonen her, for You Gave Me a Mountain passer perfekt til Elvis' veldig nysgjerrige, men beinhardt lojale, kristne tro. Born in the heat of the desert/My mother died giving me life/Deprived of the love of a father/Blamed for the loss of his wife/You know, Lord I've been in a prison/For something that I never done/It's been one hill after another/I've climbed them all one by one/But this time, Lord you gave me a mountain/A mountain you know I may never climb/It isn't just a hill any longer/You gave me a mountain this time/My woman got tired of heartaches/Tired of the grief and the strife/So tired of working for nothing/Just tired of being my wife/She took my one ray of sunshine/She took my pride and my joy/She took my reason for living/She took my small baby boy/But this time, Lord you gave me a mountain/A mountain you know I may never climb/It isn't just a hill any longer/You gave me a mountain this time Mora til Elvis døde da han var i militæret. Aloha From Hawaii ble spilt inn i Januar 1973 - Elvis og Pricilla tok ut skilsmisse den 9.oktober samme år. Hadde joy rimet med girl ville dehydrasjon på grunn av denne låten vært like vanlig som kreft i Tsjernobyl.

Neste uke lover jeg skummel hedenskap, ellers kan jeg like gjerne døpe om bloggen min til Anders' bibelhjørne, og det skal vi ikke ha noe av.

2006-05-22T14:43:00.000+02:00

Beltet mitt - R.I.P. Jeg kom i skade for å urinere på beltet mitt i dag, så da måtte jeg bare kaste det. For et liv det beltet har levd. Jeg måtte kjøpe det en gang jeg hadde unormalt sjenerende buksesig, og nå er det skilt fra matfar etter å ha blitt pissa på.

2006-05-18T12:48:00.000+02:00

17.mai Det ble ekstremt mye fjas og moro i går. Deilig frokost og mye bra folk hos Pål og Astrid, og en fin jevn bris hele dagen. Når Barcelona i tillegg slo Arsenal i Champions League-finalen, kunne ikke dagen blitt bedre. Her er noen bilder som burde sette selv dem minst fotball-interesserte i sunn stemning.

2006-05-16T14:00:00.000+02:00

Bro-Frogger Jeg har funnet på en liten lek som jeg bruker når jeg går over broa over Ring3 på vei hjem. Jeg kaller den for Bro-Frogger og alle som har sett Seinfeld-episoden der George kjøper Frogger-maskinen han fremdeles har topp-scoren på, vil lett skjønne hva dette går ut på. Jeg prøver å unngå og bli "påkjørt" av biler når jeg går over broa. Jeg har ikke lov til å stoppe på vei over, så det gjelder å time det slik at alle biler passerer enten foran eller bak meg mens jeg krysser veibanen. Er dette som å rote med en kjepp inn i et potensielt ormebol av tvangstanker? Muligens. Er det ganske underholdende og en fin måte å sprite opp turen hjem? Utvilsomt. http://www.fetchfido.co.uk/games/frogger/Frogger.htm

2006-05-16T12:35:00.000+02:00

Ukens musikktips Jammen er det tirsdag igjen, og jeg må finne på noe nytt å skrive om. Hva skal jeg velge? Jeg tenker det blir noe Beach Boys. Nei, forresten, det skal jeg spare til en annen gang. Det må finnes noe litt nyere og mer relevant som jeg har blitt begeistra for i det siste? Sannheten er at det er ingen nye plater i bunken ved senga mi nå. Hmmm, skal vi se, dette er urovekkende vanskelig. Jeg hører ikke på radio lenger, så jeg får ikke med meg nye artister på den måten, jeg leser ikke musikkblader i altfor stor grad heller lenger, det er lenge siden jeg har lasta ned noe ny musikk - all fokus er rettet mot oppdaging av gamle skatter. Hvor henter jeg ny musikk-inspirasjon? Dette er helt håpløst, og jeg skal virkelig skjerpe meg til neste uke. I dag holder jeg meg til jeg løftet om sjangerspredning, og snakker litt om Jay-Zs The Blueprint fra 2001. Denne plata er på alle tenkelige måter en ren maktdemonstrasjon. Den musikalske skal jeg snakke om fortere enn du rekker å tenke at du leser dette avsnittet før du leser det neste, men først skal jeg nevne en liten ting som kan illustrere den kommersielle maktdemonstrasjonen. Jeg skulle kjøpe denne plata hjemme i Ålesund. Jeg var innom alle musikkforretningene i hele byen, men ingen hadde plata. Ikke fordi de ikke hadde hørt om den eller hadde planer om å ta den inn slik det ofte pleide å være når jeg skulle kjøpe musikk i Ålesund etter at Alex Rinde hadde slutta på Jukebox i byen, neida - de var utsolgt. Det er nesten helt umulg å finne eksempler, tenkte eller reelle, som kan understreke hvor bisarr den situasjonen jeg opplevde var. Det er som om folk måtte gå slukøra hjem fra en biff-restaurant i Texas fordi den var utsolgt for fruktsalat. Veldig merkelig. Det mest oppsiktsvekkende med The Blueprint er at den er nesten fri for gjesteartister. De fleste store rap-album som gis ut, er proppfulle av gjester, og den artisten som er den egentlige utgiveren av CDen kan nesten havne litt i bakgrunnen hvis gjestene hans er flinke nok. På denne plata er det bare en gjest, og selv om han etter min mening leverer de beste versene han noensinne har gjort på Renegade, når ikke Eminem Jigga til anklene engang, dette dreier seg kun om Jay-Z. En gjennomlytting av denne plata, gir deg muligheter til å leve ut et vell av ulike følelser. Jay-Z byr på alle mulige temaer og stemninger fra latter via sinne til tårer. Han slenger drit til rivalene sine ("Idon't care if you Mobb Deep, I hold triggers to crews/You little fuck, I got money stacks bigger than you" og "Went from nasty Nas to Esco's trash/Had a spark when you started, but now you're just garbage") i Takeover, bruser med fjæra ("Can't leave rap alone the game needs me/Haters want me clapped and chromed it ain't easy/Cops wanna knock me, D.A. wanna box me in/But somehow, I beat them charges like Rocky") i IZZO (H.O.V.A.), U Don't Know er hans egen suksesshistorie og Song Cry, den gåsehud- og tårefremkallende balladen, forteller om baksiden av medaljen. Disse tekstene fremføres av verdens beste rapper, det tør jeg påstå uten og være i nærheten av å hevde at jeg har noen som helst oversikt over rap-universet. Jay-Z har en flow og en timing som ikke ligner grisen. Han virker nesten programmert, og det er helt vilt at en mann kan ha så mye musikk i seg uten å kunne synge, for det kan han ikke, bare hør slutten av Girls, Girls, Girls. Musikken er like monumental som tekstene og fremføringen av dem. Just Blaze, Roc-A-Fella sin husprodusent, og Kanye West, som så vidt jeg vet ble introdusert for det store publikummet på denne plata, har produsert de fleste av sporene og jobben de har gjort er prikkfri. Begge to sampler mye gammel musikk, selv mine gamle favoritter i The Doors er brukt. Den utstrakte bruken av soul-samples gjør at de fleste av sporene er myke og behagelige å høre på, samtidig som den helt absurde detaljrikdommen gjør at det ikke er kjedelig et eneste sekund. Når Jay-Z som sagt har en flow som gjør en ør, er det bare gi seg ende over. Nå har det seg slik at suksessen som Jay-Z opplevde med denne plata, virket å gå ham litt til hodet, og i det voldsomme kjølvannet av The Blueprint, dukket The Blueprint2: The Gift and Curse og The Blueprint 2.1 opp. Disse platene er det best å unngå for enhver pris, men kjøp den første hvis du ikke allerede har den, skjønt det er det små sjanser for i og med at halve Ålesund eier et eksemplar.

2006-05-09T12:06:00.000+02:00

VM-troppen til England Jeg gidder ikke å si så mye om dette, for jeg er så oppgitt og sjokkert at det bare villle blitt overmåte usaklig. Det er helt fantastisk at en mann med Svennis' erfaring og tilsynelatende tyngde kan begå et slikt svik i forhold til sin egen jobb og integritet. Jeg tenker selvsagt på uttaket av Theo Walcott. Hvordan kunne han dukke opp i troppen uten å ha spilt et eneste minutt for Arsenal hele sesongen? Verken Svennis eller Tord Grip har sett han spille noe annet enn internkamp på halv bane under en Arsenal-trening. Folk kan snakke det de vil om David Dein og hans påvirkning/press på Sven Gôran Eriksson, men det er tross alt Svennis som tar de endelige avgjørelsene. Det eneste jeg kan glede meg over, er at Aaron Lennon, Jermaine Jenas, Michael Carrick og Paul Robinson er tatt ut i troppen.

2006-05-08T19:23:00.000+02:00

Ukens musikktips Ukens musikktips denne uken dreier seg om enda en ny sjanger. Jeg vil prøve å spre tipsene så godt jeg klarer i sjanger-landskapet til å begynne med, før jeg smalner inn og blir litt mer tilfeldig og kanskje mer aktuell i tipsene mine. I dag dreier det seg om country/gospel/bluegrass og The Louvin Brothers. Deres plate Satan is Real fra 1960 er både bisarr, provoserende og latterlig harmonisk. Det er vel bare å begynne med coveret, tenker jeg. Dette er uten tvil det mest villeste plateomslaget jeg noensinne har sett, og da inkluderer jeg alle "morsomme" tullecover jeg har blitt utsatt for siden det ble en egen humorsjanger på nittitallet en gang. Det er veldig lett å avfeie The Louvin Brothers som tulleartister basert på dette coveret, men tro meg, de lett fortvilte ansiktsuttrykkene, den 12 fot høye djevlen, asken og ilden uttrykker reell bekymring og advarsel. Låtene på platen dreier seg stort sett om en bedrevitenede og fordømmende versjon av kristendommen. Tittelsporet Satan is Real har til alt overmål sin egen lille gudstjeneste - type svovel - midt i låten, og minner mest om det The Cumshots kaller brun kristendom og selv beskriver i sin låt Sieg Christ. Selv om det muligens høres fælt ut, er tekstene i stor grad med på å gjøre plata så fantastisk bra som den er. Ira og Charlie kaller en spade for en spade og ikke et nyttig hjelpemiddel til bruk i møte med jord, sand eller snø, slik mange andre artister som flagger et kristent budskap ofte gjør. Når en også vet at Ira sjelden var sein med å kaste loss og drive av, og i tillegg hadde det med å banke konene sine, blir det nesten litt festlig å høre på formaningene om et rent og prektig liv, men også litt sårt for eksempel når de synger Carter/Cash-slageren The Kneeling Drunkard's Plea. Satan is Real inneholder flere klassikere, blant andre The Christian Life og Satan's Jeweled Crown som er å finne på henholdsvis tidenes beste longhair-country-plate, The Byrds' Sweetheart of the Rodeo, og Emmylou Harris' Elite Hotel. Mine personlige favoritter er There's a Higher Power, som er en nesten morsom rockabilly-låt, He Can Be Found, en helt vilt inderlig ballade og ikke minst Are You Afraid to Die som villeder lytteren med englesang når den i realiteten dreier seg om den evige fortapelsen som venter når en dør, forutsatt at en ikke tror på Gud selvsagt.

2006-05-08T18:59:00.000+02:00

Utedag Jeg har hatt utedag i dag. Etter noen timer på Blindern ble tanken på Frognerparken for forlokkende til at jeg klarte å sitte inne noe lenger. Jeg kjøpte med meg litt mat og vann og gikk ned og la meg rett ut. Heldigvis har jeg litt ikke-akademisk litteratur liggende i bokskapet mitt, så jeg tok med Gluecifer-boka til Biff Malibu. (Når jeg tenker meg om, har jeg faktisk nesten bare ikke-akademisk litteratur i bokskapet mitt, hehe.) Den er ganske dårlig, og handler stort sett om mat og fester i ulike byer i Europa. I tillegg bevarer boka anonymiteten til alle Gluecifer-gutta. Det fortelles ikke direkte hva noen av dem gjør, for eksempel blir han som går med på å bli med en kvinnelig punker-dørvakt med piercinger i hele trynet, rompe av murstein og overarmer som tønner til et sleazy motel i Tyskland beskrevet som "en i følget vårt". Ikke akkurat The Dirt med andre ord. Når Biff også sliter med det Aasmund kaller for Truls Dæhli-syndromet, nemlig overdreven bruk av ekstremt korte setninger, blir det ikke det helt store.

2006-05-03T13:16:00.000+02:00

Dø, Wenche Foss Jeg har egentlig ikke noe imot Wenche Foss til tross for det enorme markeringsbehovet hennes. Jeg så til og med et portrettprogram med henne på NRK for ikke så veldig lenge siden. I det programmet virket hun veldig livstrøtt og ensom. Alle rundt henne, bortsett fra de 150-200 homofile vennene hennes, er døde eller hjernedøde, og for meg så Wenche Foss ut som ei gammel dame som ikke er veldig begeistret for å være den siste som er igjen. I dag i Dagbladet, eller faktisk på forsiden til Dagbladet, forteller hun at hun har planlagt sin egen begravelse nøye. Hun vil synge Ingrid Sletten selv, blant annet. Nå regner jeg med at det vil skje via video, slik at folk får se henne synge også, eller en cd, men jeg synes det er en knasende god idé, og oppfordrer Wenche til å gjøre det hun kan for å fremskynde begivenheten. Det begynner å bli en stund siden Per Aabel nå, og det er på tide at Paven får det som de vil. Dessuten slipper Dagbladet igjen å bry som om og ha en faktisk nyhet på forsiden sin den dagen også. Forbanna gjødselhaud. http://www.dagbladet.no/nyheter/970704-kjent-12.html

2006-05-02T13:50:00.000+02:00

Ukens musikktips Tirsdag igjen, og selv om det sikkert ikke er noen som leser dette, slår jeg til med nytt musikktips. I dag er det Disfear sin plate Misanthropic Generation fra 2003 som skal hylles. Dette er noe som Oddbjørn har pusha på meg, og bortsett fra at de er fra Sverige og at Misanthropic Generation er noe av det tøffeste jeg vet om akkurat nå, vet jeg svært lite om bandet. Jeg hører på denne plata nesten hele tiden, og jeg skal prøve og forklare hvorfor. Av og til liker jeg knallhard musikk, og dette er knallhardt. Vokalen er en helt perfekt blanding av klassisk hardcore- og black metal-vokal. Det går fort, det er nesten fysisk krevende å høre på og selv om veldig mange vil ha store problemer med å høre melodi her, er låtene bunnsolide. Spesielt tittelsporet og Rat Race er små sensasjoner. Enkelste ganger bikker ting kanskje litt over i klisjéer, for eksempel ved at to av låtene starter med noen takter Mötörhead-sk bass, men så lenge det er høres avsindig bra ut synes jeg ikke at det gjør noe. Hva angår tekstene, er jeg som regel ikke så veldig opptatt av denslags, men jeg må innrømme at jeg har prøvd å finne noen av Disfear sine på www fordi med slik musikk følger det innimellom med tekster av typen som de jeg omtaler i ganske lite flatterende ordelag i det forrige innlegget mitt vil like. Ettersom platen heter Misanthropic Generation tar jeg allikevel sjansen på at de treffer i nærheten av min gate. Det er ingen grunn til å ikke kjøpe denne platen. Oh!

2006-05-02T13:22:00.000+02:00

1.mai Det tok jammen ikke lang tid før jeg fikk anledning til å slenge litt dritt, gitt. Det var nemlig 1.mai i går, og det finnes neppe noen dag som er mer egnet til velbehag hvis greia di er å gå rundt i byen og bli oppgitt. Chris hadde blitt misledet til å tro at det skulle være gratis Timbuktu-konsert i Politiparken, og siden jeg flere ganger har antydet at jeg kunne tenke meg og stikke på konsert med mannen, og faktisk ment det, kastet jeg meg på muligheten. Opplysningene til Chris viste seg å være gale, det var nemlig ikke Timbuktu, men Tungtvann, som spilte. Riktignok gratis, men konserten ble arrangert i solidaritet med de innsatte i fengselet like ved, og tenk deg til hvilke mennesker st slikt arrangement trekker til seg. Da vi kom gående, avsluttet Jørg-1 en låt med å rope "Nu har vi snakka om ting vi ikke lika, vi førtsætte med ting vi lika - narkotika!" Publikummet, utelukkende folk med elendige klær og dårlig hud, jublet entusiastisk og nervøst. Det krydde selvsagt av politi overalt, og det så ut som de fleste syntes det var tøft at noen ropte "narkotika" mens politiet hørte på. Tungtvann messet videre, og Gamlebyen-pønkerne så ut til å stortrives. Det krydde av pølsehår og hanekammer, skabbete hunder og hundedritt, hodenikking sterkt preget av overdreven hasjrøyking og frikerdansing. Noen hadde skrevet SLIPP FANGENE FRI! på fengselsmuren. (Det er en helt annen debatt, men hvor har du tenkt å gjøre av dem, da, ditt tofu-spisende svin som skrev dette?) KAN DERE IKKE VÆRE SÅ SNILLE Å SKJERPE DERE?!!? Det er så fortvilende. Seansen i parken ebbet ut da en velmenende idiot gikk på scenen og ropte: "Kom igjen nå! Alle vær med og rop etter meg: Isolasjon er deres våpen! Samhold er vår styrke!" Vi gikk. Jeg synes det er rart at 1.mai markeres fremdeles. Dagen, som uten tvil var viktig for de fleste tidligere, har blitt redusert til en fridag der unge, og sikkert noen eldre også, sover ut rusen fra natta i forveien. De som ikke gjør det, er stort sett gamle raddiser (de som ikke er næringslivstopper, vel å merke) og menneskelig rask som dem som var i politiparken og feiret seg selv og sin egen alternativisme. Hvor ironisk er det ikke at disse, en gjeng med rotter som sannsyligvis skyr arbeid i like stor grad som såpe, er dem som markerer 1.mai, arbeidernes dag?

2006-04-30T13:44:00.000+02:00

Jeg har så utrolig lyst til å skjelle ut noen eller noe. Vanligvis sitter jeg på uendelige mengder med nag, hat og oppgitthet, men nå er det helt tørt. Eller det vil si, det er mange som virkelig fortjener all den driten som det overhode er mulig å servere dem, men det er ingen som er dagsaktuelle. Jeg kunne lett ha satt igang en tirade mot dyrevernere eller Pia Haraldsen sine artist-ambisjoner. SV er aldri sjenerte i forhold til å fôre frustrasjonslageret mitt, for ikke å snakke om samtlige andre politiske partier. For en gjeng med knehøner. Det er så mange å ta av. Det er bare det at det ville ha vært for enkelt. Jeg tror det var Natt&Dag (også kandidater til dusteprisen fra tid til annen) som skrev noe sånt som at de eneste i Norge som er dummere enn Pia Haraldsen er dem som hele tiden ser seg nødt til å påpeke det. Det er langt mer sprengkraft i hyllest enn i nedrakking. Sier du at du er helt på linje med George W. Bush i forfold til terror og miljø, kan du være sikker på å bli stemplet som mildt tilbakestående. Liker du trance eller Dus (juice-melka fra Tine) er det akkurat det samme, du kan ikke være helt god. Ikke misforstå, det kommer til å dukke opp uvanlig krasse og lite gjennomtenkte utfall mot både folk og, om ikke fe så i alle fall fenomener, trender og ting. I dag vil jeg imidlertid gratulere noen. Jan Arild Hagen - erke-ålesunder, legendarisk Hurtigrute-entusiast, flaskesamler mm fikk sine minutter i riksmedia i går da han gikk hen og vant 1,6 millioner kroner i Lotto. Han uttalte til Norsk Tipping at det ligger an til litt båtoppussing nå, men ellers virket det ikke som han hadde så mye planer for hvordan pengene skulle brukes. Da jeg leste det, slo det meg at den frustrasjonen jeg har følt overfor gamle kjerringer som uttaler at de vil ta en tur til Syden, hvor nå enn det er, eller gi bort litt til familien har vært fullstendig uberettiget. Folk som er heldige nok til å vinne store pengesummer får plutselig muligheten til å svi av masse penger på noe som betyr noe for dem, og hva det innebærer er ikke min business i det hele tatt. Jeg skal prøve å slutte og være så misunnelig. I går var det heldigvis Jan Arild Hagen sin tur til å ha griseflaks, og jeg unner han det mer enn de aller fleste. Flaks, forresten, at det ikke var Joker-trekninga den heldige vinneren endte opp på: -"Går du opp eller ned, Jan Arild?" -"Har du alternativ, du?"

2006-04-25T18:02:00.000+02:00

Idéene kommer til meg omtrent i samme tempo som uhellene kom for Kenneth Sivertsen for ei tid tilbake. I dag tenkte jeg å starte en liten spalte som jeg vil kalle Ukens musikktips. Grunnen til at jeg kom på at det kunne gå an var at jeg prøvde å gjøre den personlige profilen min på sida litt mer fyldig, men oppsettet viste seg å være fullstendig ubrukelig, så jeg velger å la musikkpreferansene mine komme til uttrykk gjennom anbefalinger på hovedsida i stedet. Hver tirsdag fremover vil jeg snakke om en låt, ei plate eller en artist som jeg føler fortjener masse oppmerksomhet. Selv de som kjenner meg best har store problemer med å følge meg når det kommer til musikkpreferansene mine. Som Pål pleier å si: "Hat eller elsk, Anders?" Det er ikke godt å si, Pål. Ukens musikktips i dag dreier seg om en låt av ei gruppe, ikke et band, som eide verden på nittitallet. Jeg hørte den i påska, og ble minnet på hvor utrolig bra den er. "Stop" er uten tvil min Spice Girls-favoritt. Noen av jentene i den første klassen jeg var vikar i skulle mime og danse til denne låten på avslutninga si i 6.klasse, og jeg måtte sitte og se på mens de øvde. Jeg hørte den sikkert 15-20 ganger i løpet av to dager, og allikevel elsket jeg den hele tiden. I motsetning til de største hitene til Spice Girls synes jeg at "Stop" unngår og høres datert ut. Den er rett og slett knallbra, klassisk girlgroup-pop. Alle, til og med Posh, synger veldig fint, refrenget er uimotståelig og bassen er superfeit. Hadde det vært noe rettferdighet i verden, hadde det vært denne og ikke det forferdelige, forglemmelige tittelsporet "Spice Up Your Life" som hadde vært monsterhiten fra plata. Det er kanskje litt i overkant å kjøpe CDen, så finn et sted du kan laste ned sangen (lovlig) og smil litt. Følg med om ei uke for flere musikktips.

2006-04-24T15:24:00.000+02:00

For ei helg. Tottenham ledet på Highbury, men det holdt ikke helt inn. Henry redda dagen for dem, som så mange ganger før. Det var helt absurd å komme gående mot Bohemen og se at der var kø allerede før de åpna. Det ble raskt fullt, og under kampen var det helt sinnsvakt trykk der inne. Det ble litt slik som det var i begynnelsen av sesongen, rundt jul var det veldig bra, men i det siste har det ikke vært det samme nivået på hverken oppmøte eller initiativ under kampene. Dte var det definitivt på lørdag, og selv jeg, som synes at det er litt teit å synge til en tv tok meg sjøl i å henge meg på. Lørdag kveld ble tilbragt på Café One Bar. Oddbjørn, eller Awesome O! som han refereres til som i enkelte kretser, feira bursdagen sin. De gamle bydelsfyllikene som vanligvis henger der skjønte ikke hva som foregikk før det var for sent, men da Oddbjørn, som i tillegg til å være bursdagsbarn også var dj, dro på årets norske låt - Graveyard Slut med Darkthrone - fikk de gamle (og ung-gamle) alkisene åpenbaringen som gjorde at de forlot baren i samlet flokk. Når det ikke koster mer enn 29 kr/0,5 blir stemningen lett, eehh, løssluppen og da lokalet pluselig ble halvtomt var det mer enn god nok plass til å danse fjellfolk-dans. (Jeg så Deliverance på fredag, og med Mojo Nixon/Jello Biafra som akkompagnement tok jeg på meg danseskoa og gjorde en litt stakkarslig og lite koordinert tolkning av han gamlingen som danser under banjo-scenen i starten av filmen.) Heldigvis, får jeg vel si, ligger One Bar utenfor skjenkeringen, så de stenger ganske tidlig, slik at vi hadde muligheten til å avslutte i rimelig tid. Da vi gikk, skulle vi bære hver vår ting fra lokalet og opp i leiligheten til Oddbjørn/Kristian. Jeg valgte å bære Oddbjørn. Med innblanding fra kebabmannen på hjørnet endte det i kaving og rulling på fortauet, denne gangen lydsatt av Astrids hysteriske og nærmest brølende latter. Jeg vet at Toril tok bilder, og det er ikke umulig at noen av dem kommer til å dukke opp her etterhvert. Om ikke perfekt beskrevet, så var lørdag i alle fall en perfekt dag.

2006-04-22T11:03:00.000+02:00

Jeg var på karneval hos Siv i går. Jeg kledde meg ut som pedofil med bart, solbriller og lommene smekkfulle av snop. Urovekkende nok var det ingen som ble støtt, vel ingen som sa at de ble det i alle fall. Bilde kommer senere.

2006-04-21T09:30:00.000+02:00

I morra kommer et av årets store høydepunkter, nemlig Arse**l-Tottenham. Folk som ikke vet bedre tror at dette bare er enda en fotballkamp, men dere tar så feil. Tottenham hater Arse**l og Arse**l hater Tottenham, og når jeg sier hater, så mener jeg det virkelig. Jeg kunne ha forklart hvorfor selv, men gå heller til http://www.mehstg.com/reasons.htm og les det der. Det er egentlig skikkelig dustete at jeg som er født og oppvokst i Ålesund skal kunne elske noe så fjerntliggende som en fotballklubb i London, for ikke å snakke om at det hatet jeg føler overfor naboene til denne klubben. Det er selvsagt tillært, men slik er det med alle følelser. Fra i morra tidlig frem til ca. klokka fire kommer jeg til å befinne meg overalt på den følelsesmessige skalaen. Slitsomt er det første som slår meg som dekkende for hvordan jeg kommer til å føle meg. Det blir utrolig slitsomt, og jeg vet ikke engang om jeg gleder meg noe i det hele tatt. COYS

2006-04-20T18:08:00.000+02:00

Dette blir det aller første av sannsynligvis ganske mange innspill, eller hva jeg skal kalle dette som jeg driver med nå. Dem som kjenner meg, eller av andre grunner får epost fra meg oftere enn sjelden, vet at jeg til tider sliter med ei skrivekløe som kun kan beskrives som plagsom, både for meg og for dem som må finne seg i og lese det jeg skriver. Ved hjelp av denne bloggen (et ord som er like forferdelig som rockekokk og backpacker) får jeg muligheten til å tilfredsstille selv de verste anfallene av uttrykkstrang som måtte dukke opp, uten at jeg trenger å skrive epost. Her hersker det nemlig full frihet. Vil du lese, så les. Vil du drive med andre ting er det 100% i orden for meg. Temaene her vil variere, men noen vil gå igjen. Fotball generelt og Tottenham spesielt er kanskje det som engasjerer meg mest. Det kommer til å bli veldig mye Tottenham, og allerede i morra blir det en Arse**l vs Tottenham-spesial her i forbindelse med lørdagens møte. For et leven det kommer til å bli. I tillegg vil det handle om musikk og annen popkultur her. Kanskje en plate- og konsertanmeldelse i ny og ne? I tillegg vil jeg realisere en gammel ambisjon om å skrive en svært sporadisk vinspalte. Jeg gir meg nå. Takk til Helga, søskenbarnet mitt, som påvirket meg til å omsider skaffe meg en...off...slik type nettside.